Bedriftsrådgivning - Jan Th. Johansen Management Consulting

Eurokrisen II
  • Usikkerheten er tilbake.
  • Vil en historisk lav rente redde eurosamarbeidet?
  • Dommen i Karlsruhe
  • Utfordringer 2014
  • Inn i en ny utfordrende fase
________________________________________________________________

Eurokrisen: Usikkerheten er tilbake.
Utsiktene er mørkere enn på lenge. Spørsmålet mange stiller seg er om den europeiske sentralbanken kan hindre en ny krise.
 
Gjelden fortsetter å øke.
Spanias netto utlandsgjeld har siden 2006 økt fra 391 til 1.050 milliarder euro. I samme periode har gjelden i Italia økt fra 1.588  til  2.154 milliarder euro og i Frankrike fra 1.152  til 2.018 milliarder euro. Ingen av kriselandene i valutasamarbeidet har så langt klart å vokse seg ut av gjeldssituasjonen. Konsekvensen er at de ikke klarer å nedbetale gjelden og må ta opp nye lån for å refinansiere gammel gjeld. Den økonomiske situasjonen bidrar ikke til vekst. Alternativet er derfor å kutte ned på de offentlige utgiftene eller øke skatte- og avgiftsnivået. Begge deler er kontroversielt i land som sliter ned skrantende økonomi og høy arbeidsledighet. Hverken Frankrike eller Italia ønsker å fortsette spareprogrammene de er pålagt for at de i fremtiden skal kunne betjene lånene.
Den stadig økende gjelden fører til en polarisering mellom land med høy gjeld og land som låner ut penger til gjeldstyngende land.
Tysklands fordringer på 1.700 milliarder dollar, som utgjør nesten halvparten av bruttonasjonalproduktet, er utsatt. Norge er eksponert med et beløp som tilsvarende 140 prosent av BNP. 
La oss håpe vi slipper å avskrive gjelden. Det er ikke lenge siden Hellas var i en situasjon hvor det skjedde.
 

Inflasjonen fortsetter å synke.
I motsetning til i Norge stiger prisene i Eurosonen minimalt. Eurostat, EUs parallell til statistisk sentralbyrå, meldte om en prisindeks i august på 0,3 prosent. Det er den laveste verdien siden oktober 2009. Den gangen hadde eurosonen en negativ prisutvikling som følge av finanskrisen.
I tillegg til en stadig synkende inflasjonsrate har økonomien i eurosonen stagnert. Det viser også utviklingen i jobbmarkedet. I juni slet 18,4 millioner kvinner og menn i eurosonen med å få seg en jobb. Det betyr at 11,5 % er uten arbeid. Lavest er arbeids-ledigheten i Tyskland og Østerrike med 4,9 prosent. Den er høyest 
i Hellas på 27,2 prosent og Spania med 24,5 prosent. 
 

Når lokomotivet får problemer.
Negative konjunkturtall har de siste dagene kommet som en overraskelse og fylt tyske media med pessimistiske overskrifter og spekulasjoner. Konjunkturtallene var så dårlige som de ikke har vært siden finanskrisen. Et spesielt utfordrende eksempel er den tyske bilproduksjonen som har hatt en tilbakegang på 25 prosent
 i forhold til foregående måned.  
De økonomiske instituttene, som det finnes mange av i Tyskland, har nesten halvert vekstprognosene for neste år, fra 2 til 1, 2 prosent. Det forventes at kapasiteten i Tysk industri vil synke og sette sine spor i arbeidsmarkedet. Det klare budskapet lyder: Den konjunkturelle dynamikken i Tyskland står stille. Vil lokomotivet i valutasamarbeidet kunne fortsette med å bidra til å snu utviklingen?

Hva med den europeiske sentralbanken
I tillegg til omfattende interne utfordringer bidrar den geopolitiske situasjonen også til usikkerhet. Ukraina krisen og sanksjonene mot Russland kan påvirke deler av økonomien i et allerede utsatt eurosamarbeid. Det internasjonale valutafondet (IMF) stiller seg skeptisk til utviklingen og mener det er 40 prosents sjanse for at eurosonen vil oppleve en resesjon. Utfordringene tårner seg opp 
og situasjonen er mer kritisk enn på lenge: Er vi på vei inn i Eurokrise 2.0?
 
For å redde euroen har den europeiske  sentralbanken de siste to årene gradvis senket signalrenten. Nå ligger renten på 0,05 prosent. Bankene får med andre ord pengene praktisk talt gratis. 
Så langt har effekten latt vente på seg.
På pressekonferansen i Napoli 2 oktober bekreftet presidenten i den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, at detaljene var på plass og at banken starter oppkjøp av pante obligasjoner. De så kalte Asset-Backed Securities (ABS) og New Covered Bonds. Programmene skal rettes mot prioriterte markedssegmenter. Det 
er segmenter som spiller en viktig rolle når det gjelder å skape oppsving i økonomien. Hensikten er å  påvirke inflasjonen slik at inflasjonsmålet på 2 prosent kan nås på lengre sikt.
Programmene skal vare frem til sommeren 2016. Inntil 1.000 milliarder euro har sentralbanken øremerket til dette formålet. 
Om oppkjøpsprogrammene er den rette medisin er ikke kritikerne overbevist om.  
De mener at ECB  ved oppkjøp av gjeld påtar seg risikoen som bankene selv burde stå inne for. Det kan i verste fall føre til at ECB, dersom kreditter sprekker, blir sittende med tapene. Et annet synspunkt er at bankene vil ta større risiko når det gjelder å innvilge lån fordi det til syvende og sist er sentralbanken som må 
ta støyten. Det kan føre til at ECB kommer i samme situasjon som risikobankene den ønsker å avvikle. De såkalte ”Bad Banks”
Finansinstitusjoner som opererer med Covered Bonds reagerte umiddelbart på CBPP3, som er  sentralbankene referanse til Covered Bond programmet. De tror at ECB vil få problemer med å ”ekspandere balansen”. Eller sagt på en annen måte, at det blir vanskelig å få markedene til å engasjere seg i programmet. 

26 oktober, kl 12.00, vil ECB offentliggjøre resultatene av stresstestene til de 128 største bankene i Europa. I henhold til en IMF studie er 70 prosent av finansinstituttene i eurosonen ikke solide nok til å låne ut penger. Børsene som allerede vakler kommer neppe til å få en positiv stimulans når de får vite resultatene.
 
Jan Th. Johansen
18. oktober 2014

 

Eurokrisen: Vil en historisk lav rente redde eurosamarbeidet?
 
Den europeiske sentralbanken har senket renten til et historisk lavt nivå. Euro-motstanderne øker representasjonen i EU parlamentet. Italia og Frankrike forlanger en slutt på sparepolitikken.
 
Den europeiske sentralbanken nye pengepolitikk
Ikke uventet kunngjorde ECB president Mario Draghi  på pressekonferansen 5. juni at signalrenten vil bli senket til et historisk lavt nivå på 0,15 prosent. Samtidig ble innskuddsrenten senket under null. Det betyr at bankene nå må betale en ”strafferente” på minus 0,10 prosent for penger som de ikke låner ut, men velger å plassere hos ECB.
ECB er den første store sentralbanken som beveger seg ut i ukjent terreng og innfører en negativ innskuddsrente.  
I tillegg til å justere rentenivået for første gang siden november 2013, vil finansmarkedene få tilgang til ytterligere 165 milliarder Euro. Banker som er villige til å gi sine kunder kreditt har tilgang 
til langfristige kreditter med fire års løpetid hos ECB. Normalt vil denne type kreditter ha en løpetid på maksimalt en uke.
 
Finansmarkedene reagerte umiddelbart på sentralbanksjefens meldinger. Euroen falt til under 1,36 dollar, mens aksjekursene steg.
 
Hvorfor nå?
Selv om sentralbanksjefen forsikret om at det ikke var noen fare for deflasjon, tyder mye på at nettopp det er tilfelle, og at den lave prisutviklingen de siste månedene har gjort at ECB har gått til det uvanlige skritt å innføre en negativ innskuddsrente. 
Den pengepolitikk som sentralbanken har ført til nå har riktignok stabilisert finansmarkedene og forhindret en akutt krise, men den har ikke bidratt til den økonomiske veksten som landene er avhengig av for å kunne rette opp en skakkjørt økonomi.  
En bærekraftig vekst kan det så langt neppe være snakk om. Prisutviklingen i Eurosonen ligger langt under sentralbankens mål på 2 prosent, og den fortsetter å synke. I mai steg prisene med bare 0,5 prosent. Spesielt utsatt er kriselandene i Syd-Europa hvor en kredittørke demper den økonomiske veksten. Tradisjonelt har bankene stått for 70 prosent av finansieringen til næringslivet i disse landene. En negativ rente skal få i gang kredittgivningen. For innskudd i ECB skal nå bli dyrt for bankene. Intensjonen er at bankene ikke finner det lønnsomt å sitte med overskuddslikviditet, men heller låner ut pengene. Kritikerne mener at dette ikke vil skje fordi næringslivet utsetter sine investeringer på grunn av den økonomiske situasjonen. Deflasjonen er med andre ord allerede en realitet
 
EU har valgt  sitt åttende europeiske parlament.
Som forventet fikk EU skeptikerne stor oppslutning i en rekke av medlemslandene. Men flertallet av velgerne har gitt sine stemmer til de som ønsker et felles Europa og på den måten legitimert dagens krisepolitikk og videreføringen av en felles valuta.
Fredag denne uken valgte statsoverhodene i EU  Jean-Claude Junker fra Luxemburg til ny presidenten for EU kommisjonen. 
Den viktigste stillingen i EU. Kommisjonen fungerer som en slags forretningsfører for EU. Bare den kan foreslå lover.
Den engelske statsminiserminister Cameron gikk imot valget av Junker. Etter at valgresultatet ble kjent uttalte han at dette er en dårlig dag for Europa. ”Europe has taken one step backwards with its choice of commission president”
Cameron ønsker seg endringer i EU og mener den tidligere statsministerne fra Luxemburg ikke er den rette. Junker er for integrasjon, en ”ever–closer  union” Det passer dårlig inn  i Cameron planer om å  reformere unionen. Cameron er ikke alene om å ønske seg endringer.
 
Angrepet på stabilitetspakten  
Fremfor alt ønsker Italia og Frankrike mer spillerom i forhold til dagens stabilitets- og vekstspakt. En pakt som skal sørge for finanspolitisk stabilitet og som innebærer at medlemslandene har forpliktet seg til å oppfylle spesifikke kriterier når det gjelder statsbudsjett og offentlig gjeld.  Frankrike argumenterer for at statlige investeringer som skal fremme økonomisk vekst ikke skal tas med i beregningene. Regjeringssjefen for Italia; Matteo Renzi, som føler seg styrket etter resultatet av Europa valget, erklærte på G7 toppmøtet at sparepolitikken var et avsluttet kapittel. Han får bred støtte fra Europas sosialdemokrater og sosialister.
Den europeiske sentralbanken er bekymret for at  stabilitetspakten utvannes til den ikke lenger er troverdig. På bakgrunn av den høye statsgjelden i Europa et det ikke det rette tidspunktet for å slakke av på konsolideringsanstrengelsene. La oss ikke gjenta feilene fra 2003. Også økonomer er alarmert over forslaget om å avvike fra kriteriene i stabilitetspakten. De mener det vil vær gift for den økonomiske utviklingen i Europa. og at mer gjeld ikke vil løse dagens problemer. En løsrivelse fra pakten kan gå på bekosting av skattebetalerne i andre land.
 
Jan Th. Johansen
Primo juni 2014

 

Eurokrisen: Dommen i Karlsruhe
Iført sine ærverdige røde kapper og kalotter, avsier dommerne i Karlsruhe en dom og fremprovoserer råd fra den øverste dømmende myndighet i EU.
 
ECB går ut over sitt mandat.
Endelig har Tysklands høyeste rettsinnstans avsagt en dom. En dom som mange har ventet på med stor spenning og som har ført til omfattende spekulasjoner i media. I en pressemelding fremgår det at senatet mener det finnes viktige grunner for at ”OMT kunngjøringen” går ut over den europeiske sentralbankens pengepolitiske mandat. OMT-programmet griper inn i de enkelte medlemslandenes jurisdiksjon og er ikke forenlig med loven som omhandler den monetære finansiering av statsbudsjettet. Samtidig stiller senatet spørsmålet om beslutningen er forenlig med EU,s rettsgrunnlag og fremprovoserer en uttalelse fra EUs høyeste rettsinnstans, Court of Justice of the European Union, i Luxemburg
 
”OMT - kunngjøringen”
Det er 20 måneder siden presidenten for den europeiske sentralbank (ECB), Mario Draghi, i en tale i London kunngjorde at han ville gjøre ”Whatever it takes” innenfor sentralbankens mandat for å redde euroen. Han tilføyde selvsikkert: ”and belive me, it will be enough”. Resten av sommeren 2012 ble det spekulert på hva Draghi hadde i tankene. Primo september lanserer ECB programmet Outright Monetary Transactions, eller OMT. Programmet innebærer at den europeiske sentralbanken ubegrenset kan kjøpe statsobligasjoner utstedt  av medlemslandene i valutaunionen.  
Så langt har den aggressive tilnærmingen om ubegrensede oppkjøp av statsobligasjoner beroliget finansmarkedene og ført til at lånekostnadene i kriselandene har hold seg på et relativt akseptabelt nivå.
Kritikere i Tyskland  mener at ECB går utover sitt mandat og har innklaget sentralbanken til den høyeste rettsinnstans i landet. Professor i økonomi Hans-Werner Sinn, som nettopp holdt et foredrag om Eurokrisen på Handelshøyskolen BI, har hat en sentral rolle i denne sammenhengen.
Nå har altså dommerne i Karlsruhe konkludert med at OMT - programmet ikke er en del av mandatet til ECB.
 
Spenningen forsetter
Ingen vet hva den europeiske retten i Luxemburg vil konkludere med og hva konsekvensene vil bli dersom ECB får en blanko sjekk. Vil det løse eurosonens underliggende problemstillinger? Årsaks-sammenhengene er komplekse. Grunnen til dagens krise ligger i brudd på valutasamarbeidets økonomiske stabilitetskriterier og politikernes illusjonen om at lånte penger kan bidra til langsiktig bærekraftig vekst. Skal euroen overleve må det gis hjelp til selvhjelp, men hva er optimalt? Målet må være å finne veien tilbake til uavhengighet og økonomisk stabilitet. Men finansmarkedene og velgerne er uforutsigbare. De kan knuse drømmen om en felles valutaunion.
 
Jan Th. Johansen
25. februar 2014

 
Eurokrisen: Utfordringer 2014
Angela Merkel går rundt på krykker. Frankrikes president Francois Hollande kjører scooter i nattens mulm og mørke på vei til Rue du Cirque nr. 20. Presidenten for den europeiske sentralbanken sitter i det 40 etasjer høye Euro-Tower på Willy-Brandt-Platz i Frankfurt og spekulerer på hva han bør gjøre med signalrenten.
 
Et vanskelig år for den europeiske sentralbanken.          
Den 9. januar besluttet det øverste rådet i den europeiske sentralbanken (ECB) å beholde styringsrenten uforandret på 0,25%. På den påfølgende pressekonferansen begrunnet Mario Draghi beslutningen med at inflasjonsraten kun var på 0,8 prosent i desember. En inflasjonsrate som siden oktober har ligget vesentlig under sentralbankens målsetting på 2,0 prosent. Det har gitt redselen for deflasjon ny næring.

Går det mot en økonomisk istid?
Investorer og økonomer er redde for at en deflasjon truer Europa og at det går mot en istid, slik Japan opplevde det på 90 tallet. De kritiserer ECB for å være for påholdende og viser til at sentral-banken i USA kontinuerlig trykker nye penger. Det har ført til at balansen til USAs sentralbank har økt med mer enn 40 prosent. Balansen til ECB derimot er redusert med 28 prosent. En bekreftelse, i følge kritikerne, på at ECB har vært alt for tilbakeholden i sin pengepolitikk.
Deflasjon er en tilstand hvor konsumprisene synker over en lengre periode. Faren består i at forbrukere og bedrifter utsetter investeringer i påvente av at prisene skal falle ytterligere. Det fører til at inntektene synker, kostnadene reduseres og arbeidsløsheten øker. Stikk imot intensjonene med dagens pengepolitikk.
 
ECB går inn i det nye året med en rekordlav styringsrente. Siden november har forretningsbankene refinansiert seg til en rente på 0,25%. Det høyeste rådet i ECB har besluttet at bankene, uten begrensninger, kan få tilgang til billige penger helt frem til medio 2015. Det gjør at finanssystemet er beskyttet mot likviditets-utfordringer halvannet år frem i tid. Utfordringene er at kredittilførselen til realøkonomien i de kriserammede landene syd i Europa ikke er tilfredsstillende. Samtidig er inflasjonen i eurosonen for lav. Dersom den lave renten ikke fører frem har ECB signalisert at det finnes flere alternative løsninger. Bandt disse er milliardstore pengeinnsprøytninger for å holde bankende flytende og en strafferente for banker som parkerer pengene hos ECB isteden for å gi bedrifter og husholdninger nødvendige kreditter.
 
Det spøker også på andre fronter.
Faren for deflasjon er ikke sentralbanksjefens eneste bekymring. I det nye året spøker det også på andre fronter. Stresstesten av europeiske banker kan avdekke nye svakheter i bankenes regnskaper. Når ECB nå overtar overoppsynet av bakene i valutaunionen, har de 128 største bankene allerede vært igjennom en helsesjekk. De neste månedene vil resultatene fra den største økonomiske gjennomgang av banksektoren noen sinne få en sentral rolle i mediebildet, ikke minst fordi mange spørsmål er ubesvarte.
Siden utbruddet av finanskrisen høsten 2008 har EU forsøkt å gjøre finansbransjen mer solid. Den grunnleggende tanken er at skattebetalere ikke lenger skal betale for feil som bankene har gjort. En felles bankunion under oppsyn av ECB skal forhindre en ny krise. Stresstestene skal avdekke hvilke banker som må refinansieres eller avvikles. Hensikten er å gjøre banksektoren mer solid slik at den er bedre rustet til å møte en eventuell krise. Hva de økonomiske konsekvensene blir er usikkert.
For å ivareta de økonomiske konsekvensene skal det opprettes et avviklingsfond. Intensjonen er at fondet i løpet av en 10 års periode skal disponere over 55 mrd euro. Fondets rettslige grunnlag skal utarbeides i 2014. Hvilke konsekvenser dette vil få for det enkelte medlemsland er ikke avklart. Usikkert er det også på hvilket grunnlag banker skal avvikles. Meningen er at avviklingsfondet skal bestå av representanter fra de nasjonale myndighetene. EU-kommisjonen skal ha vetorett. Først ved uenighet skal EUs finansministre trekkes inn. Sjansen for raske beslutninger virker usannsynlig. Det er heller ikke sikkert at avviklingsfondet strekker til. OECD offentliggjorde nettopp en studie som viser at bankene i Europa er underkapitaliserte og trenger 84 mrd. euro. Franske Crédit Agricole alene har et kapitalbehov på 31,5 mrd euro. OECD forventer at ECB vil komme frem til et lignede resultat.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at media kommer til å få mye å skrive om. Ikke minst fordi ECB er pålagt mer transparens.
 
Hva skjer i Karlsruhe?
Det ventes med spenning på en dom som Tysklands høyeste rettsinnstans snart skal avsi i Karlsruhe. Rettens dommere skal gi svar på om Draghis omstritte oppkjøpsprogram OMT ( Outright Monetary Transactions) er forenlig med den Tyske grunnloven. Kritikerne mener at ECB går ut over sitt mandat når de kjøper statsobligasjoner fra kriselandene. Retten skal også uttale seg om Draghis nå så famøse kunngjøring  26. juli 2012: ”Whatever it takes”, som i praksis betyr at ECB kan kjøpe opp stasobligasjoner uten noen øvre grense. Kunngjøringen har frem til i dag beroliget finansmarkeder og børser, men det kan endre seg. De fleste spekulerer i at det vil bli avsagt en ”ja, men dom” og at eventuelle begrensinger vil åpne for nye spekulasjoner mot euroen og føre til en ny krise.                                                                          
Dommerne har tatt seg god tid. Opprinnelig skulle de ha avsagt en dom rett etter valget, nå forventes den å komme i april.

Det nye EU-parlamentet kan skape problemer.
Kvelden 25. mai oppsummeres resultatene fra valget til EUs folkevalgte parlament. Da har velgerne i EU landene avgitt sine stemmer og valg de 751 representantene som skal sitte i parlamentet de neste 5 årene. Årets valg er imøtesett med stor spenning fordi en raskt voksende del av velgerne slutter opp om anti europeiske partier. Etter mange år med eurokrise er frustrasjonen og mistilliten til EUs institusjoner utbrett som aldri før. Kritikk og avvisning av EU er ikke noe nytt, men utfordringen er at stadig flere europeiske partier ser muligheten i en stadig voksende frustrasjon. Disse partiene har nødvendigvis ikke et felles politisk plattform. Det politiske tankegodset spenner fra høyreekstremisme til partier med et mer liberalt ståsted. Felles for disse partiene er at de ser EU som udemokratisk, elitær og byråkratisk. En institusjon som underkjenner nasjonalstaten som det legitime sted for politiske beslutninger. Disse partiene ønsker en løsere binding til EU, og en avvikling av valutasamarbeidet.                                                             
EU-tilhengerne er bekymret for at en økt representasjon av kritikere i EU-parlamentet vil skape store problemer. Ikke minst når det gjelder ytterligere avståelse av nasjonal suverenitet og økt integrering av politikken. Pro europeere mener at et tettere samarbeide innen politikk, finans og økonomi er grunnleggende forutsetninger for å løse problemene i eurosonen.                                                                                 
Økt polarisering i EU-parlamentet vil i sin ytterste konsekvens kunne bidra til nye utfordringer i Europa og en forlengelse av tidsperspektivet til de som har forventninger om å komme i arbeid.

Er realøkonomien på vei oppover?
Realiteten er at realøkonomien i syd Europa, men også i Frankrike, fremdeles er i krise. Riktignok har resesjonen i noen av landene flatet ut, men veksten er ikke tilstrekkelig til å kunne skape balanse i landenes økonomi. Mario Draghi, presidenten i ECB, advarer i et intervju med ”Neue Zürcher Zeitung” mot for mye optimisme tiltross for tegn til en konjunkturell oppgang. Han peker på at oppgangen er for svak og ulikt fordelt. Det gjør at faren for et tilbakeslag er stor. Samtidig finnes det positive signaler. Veksten er ikke bare en konsekvens av økt eksport, men også den interne etterspørsel tar seg opp.

Klarer Frankrike å løse utfordringene?                            
På en pressekonferanse i Elysée-palasset. 14. januar kom det frem at den franske presidenten Francois Hollande vil kutte bedriftenes arbeidsgiveravgift med 30 milliarder euro innen 2017. For å få veksten tilbake trenger vi en tilbudspolitikk. Den stimulerer etterspørselen uttalte Holland. Uten mobilisering av bedriftene kan vi ikke få vekst og derigjennom ikke senke arbeidsløsheten. Til gjengjeld forventer Hollande en million nyansetter, lønnsøkninger m.m. Krav som skal kvantifiserer pr bransje og følges opp av forskjellige organer, råd, kommisjoner og observatører i god sosialistisk ånd. Den politiske snuoperasjonen eller ”ansvarspakten” som Hollande nå har signalisert er i virkeligheten en ideologisk snuoperasjon, et siste desperat forsøk på å snu utviklingen i Frankrike, etter over 3 år som president. Hollande har gitt opp illusjonen om at han kan snu økonomien uten å forarge fagforeningene og deler av eget parti. Presidenten har i følge venstresiden bekjent seg til et ”sosialliberalt djevelens verk”. 
Det mange nå spør seg er om tiltakene vil løse de utfordringen realøkonomien sliter med, nemlig å øke konkurransekraften?                                                               
I årtier har tallrike franske bedrifter støttet seg til  hjemme-markedet. Ikke bare de mellomstore, men også store konserner som bilprodusenten PSA Peugeot Citroen betaler prisen for denne ensidige satsningen. Utenlandske bedrifter som har etablert seg i Frankrike har opplevd tiltagende skattetrykk, et stadig mer rigid arbeidsmarked og 35 timers uke. Det gikk greit så lenge lønnsomheten var akseptabel. Til sammen 20 000 utlandske bedrifter sysselsetter i dag 2 millioner mennesker og står for nesten en tredjedel av omsetningen og 29 prosent av eksporten. I den senere tid er investeringer fra utenlandske firmaer redusert eller helt uteblitt.

Det politiske landskap gir heller ikke store forhåpninger. Endringer, kompromisser og realpolitiske løsninger er ikke Frankrikes sterke side.

Håp for Hellas?                                                                                    Etter seks år med resesjon er den greske økonomien redusert med en fjerdedel. Regjeringen i Aten er optimistisk og håper på at konjunkturene snur i inneværende år. Men tapene er gigantiske: 
30 prosent av familienes kjøpekraft er gått tapt og 30 prosent av befolkningen lever på terskelen til fattigdom.     
Riktignok har Hellas i den senere tid uttrykt vilje til på nytt å finansiere seg i kapitalmarkedene. Men de fleste økonomer holder det for utelukket at Hellas i lengden vil kunne bære gjeldsbyrden. I følge de nyeste tallene fra Eurostat har gjelden steget til 320 milliarder euro, nesten 170 prosent av bruttonasjonalproduktet.  Skeptikerne regner med at  ”Hair Cut”, eller gjeldssanering er uunngåelig.      
I tillegg har den greske utenriksministeren signalisert at en forlengelse av betalingsfristene er en nødvendig løsning for å hindre at anti europeiske krefter skal komme til makten.                                                                 
Hva løsningen og konsekvensen blir får vi vite mer om til sommeren når det nåværende hjelpeprogrammet skal fornyes.

Bella Italia                                                                         
Tenker man tilbake på den politiske komedien som har utspilt seg i Italia i de siste 12 månedene så er det ikke overraskende at den økonomiske situasjonen ikke har forbedret seg i vesentlig grad. Arbeidsmarkedsreformene ligger etter forventningene. Arbeidsløsheten bandt ungdom er på dramatiske 40 prosent. Kostnadene pr produsert enhet har siden århundreskiftet steget mer i Italia enn i noe annet land i Eurosonen. Meningen er at Italia skal profitere på den generelle konjunkturoppgangen i Europa i 2014. Det innebærer at økonomien skal vokse til neste år, selv om det bare er med 0,7 prosent sammenlignet med året før. Da skal Italia kunne vise til et budsjettoverskudd. I år skal skatteøkningene bidra til at underskuddet trykkes ned til 3 prosent. Et skudd for baugen er det at nettopp skattenivå oppgis som grunnen til at Fiat Chrysler har besluttet å flytte sitt hovedkontor til Holland.                 I øyeblikket stiger statsgjelden og er 127 prosent av brutto nasjonalproduktet. Kravet i Maastricht avtalen er på 60 prosent. Innen 2015 forventes det at gjelden stiger til 133 prosent.                                                                     
Selv etter at Berlusconis politiske epoke sannsynligvis er slutt, vil det ikke mangle på problemer i Italia.

Kanskje skjer det noe uventet.                                  
Plutselig utviklinger verdens børser seg i gal retning. Kanskje er turbulensen på børsene bare en begynnelse på en utvikling som 
kan komme til å ramme et allerede skrøpelig Europa. Denne gangen er det ikke Eurokrisen eller finansmarkedene i USA som gjør investorene usikre. Siden begynnelsen av året har investorene flyttet kapital fra fremvoksende økonomier. Valutakursene har falt kraftig og lånerenten stiger. Land som for kort tid siden ble sett på som interessante å investere i sliter med å innfri forventningene. Finansmarkedene har allerede funnet et slagord for de mest utsatte landene ” The Fragile Five”, som omfatter India, Indonesia, Tyrkia, Brasil og Sydafrika. La oss håpe at det ikke bryter ut en panikk som fører til at finansmarkedene blir infisert.

Det året grunnloven fyller 200 år kan bli et spennende år for norsk økonomi og oljefondet.

Jan Th. Johansen                                                                                                          
28. januar 2014

 

Eurokrisen: Inn i en ny, utfordrende fase.
Tine Thing Helseth spiller julen inn i Alte Operhaus i Frankfurt. Samtidig går Eurokrisen inn i en ny spennende fase.

Mandag 2. desember holdt Tine Thing Helseth en konsert i den ærverdige og imponerende Grosser Saal i Alte Oper i Frankfurt. Fredagen før var den samme salen full av finansfolk. De var kommet for å delta på den årlige ”European Banking Congress”. 
En kongress hvor ikke mindre enn ”The Future of Europe” sto på programmet.
Første innlegg  var en keynote presentasjon av Mario Draghi, presidenten for den europeiske sentralbanken (ECB). Draghi forsøkte i sitt innlegg å klargjøre for pengepolitikken til ECB. 
En politikk som har vært utsatt for en omfattede kritikk i media den senere tid, ikke minst i Tyskland.
Presidenten åpnet sin presentasjon med følgende velkomstord: ”Kjære venner, ECB må i følge sitt pengepolitiske mandat handle for hele eurosonen.” Akkurat der ligger også sentralbankens største utfordringer.
 
Sentralbankens pengepolitikk skaper kritikk.
Den europeiske sentralbanken overrasket med å senke styringsrenten til rekordlave 0,25 prosent. Børsene reagerer positivt, DAX beveget seg til nye høyder. Men økonomene tviler på om beslutningen vil føre til at økonomien tar seg opp og inflasjonen øker.
 
Rett før rentenedsettelsen kom det en overraskende bekjentgjøring fra Eurostat: Mot all forventning sank  inflasjonsraten i Eurosonen fra 1,1 til 0,7 prosent i oktober. Stikk i mot intensjonen med sentralbankens lavrente politikk hvor inflasjonsmålsetning er på 2 prosent.
Så lav har ikke inflasjonen vært siden 2009. I de sydeuropeiske kriselandene Kypros, Portugal og Spania lå raten på bare 0,5 %.  
I Hellas har prisene sunket siden mars.  Mens tyskerne frykter inflasjon, skjelver kriselandene i redsel for en deflatorisk utvikling som Japan har slitt med i årtier. Deflasjon innebærer at prisene synker over et lenger tidsrom. Forbrukerne utsetter anskaffelser i påvente av lavere priser. Bedriftenes inntjening synker, men de må likevel betale de ansatte de samme lønningene.
Den fallende inflasjonsraten har skapt debatt og styrket tvilen om at sentralbankens lavrente politikk er den rette medisin.
 
Kritikerne påpeker at ECB ikke har klart å få gjennomslag for sin inflasjonspolitikk. Først når forretningsbankene bruker pengene 
de har lånt rimelig i sentralbanken til å  bevilge kreditter vil det være mulig å påvirke den inflatoriske utviklingen i kriselandene. 
Så langt er det ingenting som tyder på en kredit bonanza, snarere tvert i mot. Sammenliknet med fjordåret faller kredittvolumet i de landene hvor økonomien trenger tilgang til ny kapital for å vokse.
I tillegg har mange banker en svak egenkapital situasjon som gjør at de må begrense kredittomfanget. 
Situasjonen blir ikke bedre når etterspørselen etter kreditter i syd Europa er synkende pga av økende gjeld og svake konjunkturer. Noe som igjen påvirker prisutviklingen negativt.
Men det stopper ikke der. Oppryddingen i Europas vaklende banksektor er i gang. Du trenger neppe en glasskule for å spå at 
det kommer til å påvirke kreditsituasjonen negativt.
 
Nå skal det ryddes opp i Europas banker.
Banksektoren regnes som en av de store utfordringene i Europa derfor er gjennomføringen av det lenge bebudede stresstest-programmet helt grunnleggende for å gjenopprette tilliten til det europeiske banksystemet, og en forutsetning for å skape en felles bankunion.
Et solid banksystem er helt nødvendig for å snu utviklingen i Europa. Men markedene har ikke tillit til banksystemet. De stiller seg skeptisk til om bankenes regnskaper fullt ut reflekterer risikoen når det gjelder utlånsporteføljen og andelen usikre kreditter.
ECB har overoppsynet og en sentral rolle i gjennomføringen av stresstestene. Den rollen er krevende og kan lett føre til at sentralbankens ledelse kommer i misskredit. For hva skjer når ECB avdekker problemer og hvordan skal de løses? Er stresstestene tilrettelagt slik at de avdekker utfordringene og hva skjer med banker som er underkapitaliserte?
Det første skrittet vil være at bankene gjør nødvendige tiltak for å tilfredsstille egenkapitalkravet. Hvis bankene ikke klarer dette på egen hånd så må kreditorene bla opp. Skattepenger skal bare brukes i absolutt nødsfall.
Bankene kan også slås konkurs. Det er mange svake banker. EBC kan inndra banklisensen. Utfordringen er at det må gjennomføres konsekvent, og at enkelte land ikke forfordeles.
Debatten i EU dreier seg for tiden om hvem som skal betale for restruktureringen av banksektoren etter at kreditorene har bidratt med sitt. Hvor mye skal komme fra EU og hvor mye skal det enkelte land bidra med? I første omgang er det meningen at det enkelt land skal bidra, men det er tvilsomt om  kriselandene, som allerede har en uansvarlig høy gjeld, kan gi støtte til en vaklende banksektor. Da ser man for seg at det europeiske stabiliserings 
fond (ESM) involveres. Selv om ESM disponerer flere hundre milliarder euro er det ikke sikkert at det er tilstrekkelig. 
Hva saneringen av banksektoren vil koste får vi først et bilde av etter at stresstestene er gjennomført.
 
Angsten for en vedvarende krise øker.
Angsten for en vedvarende krise gjenspeiles i media.
Et økende antall økonomer ser for seg følgende destruktive scenario: Høy gjeld kveler den økonomiske veksten; prisene synker, det gjør gjelden mer uutholdelig.  Økonomien krymper, bankene vakler, investeringene lar seg ikke finansiere. En nedbrytende dynamikk, som minner om situasjonen i Japan. Krisen fester seg, kanskje en hel generasjon. Det kan bli neste akt i Eurosonen.
 
Onsdag, denne uken, bekreftet ECB at angsten for en deflasjon ikke er helt uberettiget ved å nedjustere inflasjonsprognosene for 2014 og 2015 til henholdsvis 1,1 prosent og 1,3 prosent.
 
Jan Th. Johansen
7. desember 2013




Website Builder drives av  Vistaprint