Bedriftsrådgivning - Jan Th. Johansen Management Consulting
Eurokrisen III
På denne siden:
  • Det går mot bedre tider- eller ikke?
  • Etter valget i Tyskland
  • Que Vadis 2013


Eurokrisen: Det går mot bedre tider -
eller kanskje ikke?
EU kommisjonens president Manuel Barosso er optimistisk og forsikrer oss om at Europa går mot bedre tider.
 
Barosso påpeker at den konjunkturelle sitasjonen i Europa har nådd et vendepunkt. Samlet kan Eurosonen vise til at økonomi- og stemningsindikatorer peker oppover igjen.
Den finske EU kommisjonæren for penger og valuta  Olli Rehn er mer forsiktig. Han forventer at trenden vil snu og mener at budsjettkonsolideringene og strukturreformene har banet vei for 
en bedring av situasjonen, men arbeidsløsheten, som er rekordhøy, er ikke på et akseptabelt nivå.

Statsgjelden er fremdeles for høy
For første gang nærmer Eurosonen seg en situasjon hvor landenes samlede statsgjeld ikke lenger stiger. Selv om Eurosonen ser ut til å ha lykkes med å konsolidere budsjettene så er gjelden alt for høy.
I relasjon til bruttonasjonalprodukt (BNP) er den gjennomsnittlige statsgjelden for euro området på nesten 100 prosent. I Maastricht-avtalen har medlemmene forpliktet seg til at gjelden ikke skal overstige 60 prosent av BNP. Det betyr at konsolideringsprosessen må fortsette dersom landene skal komme i en posisjon hvor gjelden kan nedbetales. Blant alternativene som diskuteres er reduksjoner i statens utgifter, skattelettelser og høyere pensjonsalder.
 
Strukturreformene må fortsette
Det er også behov for strukturelle reformer som kan øke arbeidsproduktiviteten. Allerede før krisen var veksten i arbeidsproduktiviteten under 1 prosent, knapt halvparten så mye som i USA. Utviklingen i Europa har hatt en negativ innvirkning på arbeidsproduktiviteten og bidratt til å redusere den ytterligere. Investeringer for å øke produktiviteten er blitt utsatt. Det gjelder spesielt de landene som er sterkest berørt av krisen. Det er derfor nødvendig å forsette med reformanstrengelsene.  Utfordringen er at strukturendringene må bygge opp under produktivitetsveksten og utjevne ubalansen innenfor valutasamarbeidet. Det fortoner seg som et paradoks når det på den ene siden skal innføres reformer, som kan bidra til at bedriftene bli mer effektive og konkurranse-dyktige, samtidig som den stadig voksende arbeidsløsheten skal reduseres.  Det gjør ikke situasjonen mindre kompleks når det forventes at arbeidstagerne skal stå lengre i sine stillinger. En rask løsning på krisen virker ikke sannsynlig.
 
Hva med bankene?
Bærekraftig vekst forutsetter et godt fungerende banksystem, men akkurat det har Europa problemer med. I følge rådgivnings-selskapet Ernst & Young har Eurosonen kreditter på nesten 1 000 mrd euro. som ikke blir tilbakebetalt til rett tid. På grunn av den stigende arbeidsløsheten forverrer situasjonen seg, Antallet bankkunder som ikke kan betjene sine lån er økende.
I følge en analyse fra The Royal Bank of Scotland må Europas banker nedjustere balansene med minimum 2 700 mrd euro innen 2016. Den samlede summen av europeiske bankers balanser utgjør 33 000 mrd Euro. Det et nesten 3,5 ganger mer en Eurosonens samlede verdiskapning (BNP). Skulle det oppstå en bankkrise så vil regjeringene ikke være i stand til å understøtte bankene. Det gjør ikke situasjonen bedre at banksystemet i Europa er det største i verden. Spørsmålet som reiser seg er om det er overdimensjonert, ikke bare med tanke på en krisesituasjon, men også når det gjelder systemets stabilitet og bærekraft.
Til sammenlikning er banksektoren i Japan, Canada og Australia bare dobbelt så stor som verdiskapningen (BNP) i de respektive landene.  I USA er banksektoren omtrent like stor som verdiskapningen.
Kapitaliseringen av bankene innebærer også en nedbygging av kreditter som igjen kan få negative konsekvenser for real- økonomien. Hastigheten på denne prosessen er kritisk. En for rask nedbygging kan føre til  kredittørke og økte rentekostnader. Er prosessen for langsom kan den bidra til at bankene blir mer sårbare.
I praksis har det vist seg at prosessen i periferien skjer for fort, mens det i kjernen av eurosonen skjer for lite. Den europeiske sentral banken har påpekt at det kan føre til en finansiell fragmentering. Små og mellomstore bedrifter i den sydlige periferien beklager seg over at de ikke får tilgang til nødvendige bankkreditter. Bakenes fokus på kapitalisering har gjort at omfanget av kreditter har sunket til det laveste nivå på 10 år. Det begrenser veksten i realøkonomien.
Et felles bankoppsyn skal fra november 2014 starte sitt arbeid under kontroll av den europeiske sentralbanken. Stresstester skal skape klarhet i bankenes situasjon. Testresultatene vil avdekke hvilke banker som er levedyktig og hvem som bør saneres. Det hersker med andre ord usikkerhet rundt det egentlige omfanget og hva en restrukturering av banksektoren vil koste. En usikkerhet som utnyttes politisk: Hvem skal betale regningen for restruktureringen av bankene i kriselandene? Skal de ”enorme” kostnadene belastes skattebetalerne  i de  landene som har en ordnet økonomi?
 
Frankrike kan bli et problem.
Kan en nasjon gå til grunne? Kan den innrette seg slik at det til slutt ender opp i ruin, og hva skjer når hjelpen ikke finnes? Spørsmålstillingene gjelder Frankrike og stilles i Tyske media.
Utviklingen i Frankrike får stadig mer oppmerksomhet. I flere år har eksperter advart mot utviklingen, men den negative utviklingen bare fortsetter. Hverken Jacques Chirac eller Nicolas Sarkozy har lykkes med reformer. Siden 2009 har 1000 bedrifter måttet stenge dørene for godt. Forrige uke rullet den siste Peugeot fra produksjonslinjene i Aulnay-sous-Bois. Nedleggelsen av fabrikken er et ledd i plan som ble offentliggjort i fjord og som innebærer at til sammen 8 000 Peugeot ansatte må forlate arbeidsplassene sine i Frankrike.
Situasjonen er ikke oppmuntrende.
 
Det ser ikke ut til at president Francois Hollande er i stand til å bryte trenden.
Arbeidsløsheten er stigende og ligger rundt 11 prosent.  For ungdommen er situasjonen verre, ledigheten er på hele 25%. Ved årets slutt forventes statsgjelden og stige til 95 prosent av bruttonasjonalproduktet. Det offentlige utgiftsnivå på 57 prosent 
av BNP, er det høyeste i Eurosonen. Isteden for å kutte i de overdimensjonerte offentlige utgiftene har regjeringen økt skatte nivået for å få balanse i budsjettene. Det har ført til massive protester. Til og med Frankrikes eliteserie i fotball truer med å streike.
En konsekvens av den mangelfulle økonomiske bæreevnen er at regjeringen i Paris bare investerer 2 prosent av BNP i forskning og teknologi. Det er halvparten av det nabolandet Tyskland invester innenfor dette området. Eksporten har siden 2005 sunket med 20 prosent. OECD advarer mot at Paris satser for lite på å utviklede fremtidens industri og teknologi.
Sist fredag nedjusterte Standard & Poor Frankrikes kreditt-verdighet for andre gang på to år, fordi de mener at de planlagte reformene ikke er omfattende nok til å snu utviklingen. S&P fremhevet fremfor alt skatte- og arbeidsmarkedspolitikken som utilstrekkelig.
S&P er ikke alene om å stille spørsmål ved Frankrikes reformpolitikk. Brussel har også kritisert Frankrike for stigende arbeidsløshet og skatteøkninger på inntekt. En skatteøkning som kan virke negativt på forbruket å forsterke krisen.
 
Det er ikke vanskelig å tenke seg at reformprosessen  bli mer kompleks og uhåndterbar etter som tiden går.  La oss håpe at ”den femte republikk” ikke drar med seg resten av Eurosonen utfor stupet.
 
Jan Th. Johansen
10. november 2013


Eurokrisen: Etter valget i Tyskland
 
Valget i Tyskland, roen i finansmarkedene og forventningene om 
at krisen er ved et vendepunkt har lagt demper på aktivitetsnivå og ført til at en rekke beslutninger i Brüssel er blitt utsatt. 
Men samtidig med at Angela Merkel feirer sin valg triumf i Berlin 
og arbeidet med å sette sammen en ny regjering skal begynne, øker presset på Tyskland. Etter 4 krise år forventes det at eurokrisen settes høyt på agendaen i ukene som kommer.   

Det internasjonale penge fond stiller krav. 
Tre dager etter valget melder det internasjonale pengefondet 
(IMF) at det forventer en økt integrasjon mellom eurolandene. 
IMF ser for seg følgende løsninger: 
     1.  En strengere regulering og sterkere insentiver når det gjelder 
           finanspolitikken. 
     2.  Et system for finanstransaksjoner som skal bidra til å fordele 
           risikoen innenfor Eurosonen. 
     3. En felles løsning som fanger opp ustabile banker slik at de 
          ikke bidrar til å forsterke krisen i allerede utsatte land i 
          eurosonen. 
     4. Etablering av en felles gjeldspott som skal sikres gjennom  
          felles gjeldsansvar. Tanken er å etablere Euro-Bond, en 
          parallell til statsobligasjoner, der alle euro landene i 
          fellesskap står ansvarlig får lånene. 
Dette kan bli en gordisk knute. Bare for en måned siden gjorde Angela Merkel det klart at hun var i mot økt integrasjon og at Brüssel fikk mer makt.    

Politiske krumspring skaper usikkerhet. 
Den første testen står eurosonen over for når Irland i begynnelsen av 2014 skal prøve seg på kapitalmarkedene igjen. Det kan bli spennende fordi Irland blir trukket fram som et eksempel på et land hvor redningspolitikken virker. 
Ministerpresident Enda Kenny ser for seg en kreditt på 10 milliarder Euro, som kan gjøre at Irland kan fri seg fra de pålagte spareprogrammene. Men uenighet innad i regjeringen kan føre til at ikke alt går som det skal. Den lille koalisjonspartneren Labour, gjør kuvending og motsetter seg kutt og skatteøkninger på til sammen 3,1 mrd euro, en del av avtalen som er inngått  med Troikaen. Brüssel tar ikke det taktiske utspillet fra Labour nådig opp.   

Irland er ikke det eneste landet med politiske utfordringer. 
I Portugal forsøker også en liten koalisjonspartner å profilere seg uten tanke på de langsiktige konsekvensene. De motsetter seg sparekursen og skaper usikkerhet om fremtidige låne behov. Politiske spill har også forhindret Slovenia i å søke om en redningspakke selv om det er klart at landet trenger hjelp utenfra. Slovenia truers av en oppblåst banksektor å betegnes som et Kypros II. Det tok mer enn et år før regjeringen på Kypros søkte om hjelp. Nølingen førte til en kaotisk redningsaksjon. Sammenbruddet av bankene lammer fremdeles økonomien på øya.  Om ikke det kypriotiske eksempelet skulle være avskrekkende nok, så øker andelen av usikre kreditter i de slovenske bankene og ligger nå på over 16 prosent eller 7,5 milliarder Euro.  Det tilsvarer 21 prosent av bruttonasjonalproduktet.   

Stadig ny land får problemer 
Ikke nok med det, listen over land med solid økonomi blir kortere og kortere. Finland og Nederland,  begge med topprating trippel A, viser flere svakheter.  
I Finland har den negative trenden fått utvikle seg over lengre tid. Allerede i fjord advarte den finske sentralbanken om at eksporten har gått tilbake med 30 prosent i perioden 2000 til 2010. De to siste årene har handelsbalansen gått med undersudd. Årsaken er manglende konkurransekraft.  Riktignok er Finland i verdensklasse når det gjelder forskning og innovasjon, men de har ikke klart å frembringe salgbare produkter. Det gjelder fremfor alt i raskt fremvoksende økonomier, men også innen EU. Eksessive lønnsøkninger anses som en av hovedutfordringene. Selv om Finlands problemer er lang unna det landene i Syd Europa sliter med, så viser eksempelet hvor raskt økonomien kan snu. Salget av Nokia til Microsoft er en bekreftelse på de utfordringene Finland sliter med.     
I Nederland la finansministeren nettopp frem statsbudsjettet for 2014. Til tross for innsparinger på 6 milliarder Euro er det i følge 
det nederlandske Centraal Planbureau tvilsomt om de klarer å 
i møtekomme EU kommisjonens krav om et underskudd  på 3 prosent i 2014. Nederland sliter med etterdønninger etter finanskrisen og et krakk i boligmarkedet som har redusert boligprisene med 20 prosent siden 2008. Boligkrisen har ført til at kjøpekraften sank med 1 prosent i fjord. Det forventes at den nye sparepakken vil dempe kjøpelysten ytterligere og redusere forbruket med en halv prosent i til neste år.   

Fremdels ingen gode nyheter fra Frankrike 
I følge dagsavisen ”Le Figaro” erkjenner den franske regjeringen at statsgjelden vil stige til rekordhøye 1.950 milliarder euro. Det tilsvarer 95 prosent av bruttonasjonalproduktet. Kritikerne påpeker at underskuddet er en følge av politiske forsømmelser de siste 40 årene. Gjeldsberget kommer til å ruinere Frankrike. Bare renten utgjør 50 milliarder Euro hvert år. Det er bare en medisin mot dette, en medisin som alle kjenner og som andre land i samme situasjon gjennomfører - statens utgifter må senkes - signifikant.Kritikerne er ikke alene. Over halparten av den franske befolkningen regner det for sannsynlig at Frankrike kommer i en lignende situasjon som Hellas.   

Hva med Euro-Bond? 
Det vil neppe forundre noen om usikkerheten igjen sprer seg i finansmarkedene med de følgene det vil ha for rentenivået på stasobligasjoner. Etableringen av Euro-Bond, en felles gjeldspott, vil sannsynligvis påvirke finansmarkedene og stabilisere rentenivået. i tråd med det IMF ønsker seg. Men hva blir konsekvensene for fellesskapet hvis Frankrike med en gjeld på 1.950 milliarder Euro kommer i en sitasjon som Hellas?
  
Jan Th. Johansen
28. september 2013


Eurokrisen: Que Vadis 2013?
 Hvor står valutasamarbeidet i dag og hva kan vi forvente oss ?  

Dagens utfordringer i eurosonen blir ofte sett på som en konsekvens av det som skjedde under finanskrisen for fem år siden. Men allerede lenge før Lehmann Brothers gikk konkurs, høsten 2008, opplevde mange av landene i eurosonen et raskt stigende lønnsnivå som førte til å svekke konkurranseevne. Arbeidsløsheten blant ungdom har i flere tiår ligget rundt 25-30%. Samtidig har budsjettunderskuddene og den offentlige gjelden steget. Nødvendige struktur reformer er blitt neglisjert. I Irland og Spania utløste en løssluppen immobile politikk en bankkrise. Staten måtte tre støttende til for å redde bankene fra konkurs. Det førte igjen til at statsgjelden økte. Etableringen av en felles valuta 
ga medlemslandene helt nye muligheter til å finansiere budsjett-underskudd med billige statslån og utsette nødvendige reformer som i verste fall førte til endringer i den politiske maktbalansen. Finanskrisen virket på mange måter som en katalysator. Den forsterket problemstillingene og økte bevisstheten om at noe måtte gjøres for å unngå en økonomisk og sosial katastrofe.          

Hvor står vi i dag? 
Landene i eurosonen fortsetter å ta opp lån. I andre kvartal steg  den gjennomsnittlige gjelskvoten fra 90,6 til 92,2 prosent av bruttonasjonalproduktet. Den samlede gjelden til de 17 eurolandene utgjorde i mars 8.750 milliarder euro i følge Eurostat. 
Kriselandene strever får å komme på offensiven og arbeidsløsheten stiger. Hver tredje ungdom i syd Europa er uten arbeid. Hellas, landet med den høyeste gjelden i Europa, klarer ikke å oppfylle kravene til EU kommisjonen og det internasjonale valutafondet (IMF). Det er en forutsetning for å få utbetalt neste del av redningspakken. Irland lider fremdeles under følgene av landets bankrise. Budsjettunderskuddet er i overkant av 8 prosent. Resultatene av Portugals reformarbeide har hatt positive økonomiske effekter, men samtidig ført til politiske spenninger som kan føre til en regjeringskrise. Spanias regjering ser optimistisk på situasjonen. I andre kvartal er tilbakegangen mindre enn i første kvartal. Kritikerne mener at det ikke er Spanias reformpolitikk, men at det gode sommerværet og millioner av turister har bidratt til å løfte økonomien i andre kvartal. Når turistene reiser hjem vil den negative utviklingen forsette i et land hvor korrupsjonsanklangene mot regjeringen byr på politiske utfordringer. I Italia er det ikke ”zombie banker” eller oppblåste, boliglån som er utfordringen, men en kombinasjon av negativ vekst og en ustabil politisk situasjon. Italia opplever den lengste resesjonen siden den annen verdenskrig.  I henhold til IMF vil økonomien synke med 1,8 prosent inneværende år. Reform-tiltakene er utsatt og ekspertene forventer et underskudd på 2,9 prosent av brutto nasjonalprodukt i 2013. Økonomene i IMF understreker at grunnlaget for vekst ikke er tilstede uten at det settes i gang omfattende reformer. En vekst Italia sårt trenger. 
I april beløp statens gjeld seg til 127 prosent av BNP.   

Presidenten i den europeiske sentralbank (ECB) har beroliget finansmarkedene, men ikke bidratt til å stimulerer reformarbeidet 
i kriselandene. Den gunstige refinansierings pakken OMT (Outright Monetary Transactions) har lettet på det akutte trykket, men også bidratt til at krise landene ikke er fullt så motivert når det gelder å opprettholde en krevende spare- og reformkurs. Sentralbankens lavrentepolitikk har heller ikke hatt den ønskede virkning på økonomien i kriselandene. Tiltross for at bankene har kunnet låne penger til en lav rente hos ECB har næringslivet måtte betale høye renter på grunn av de dårlige konjunkturene i mange av kriselandene.   
 
For å unngå en bakkonkurs som kan føre til en omfattende finansiell krise i valutaunionen, haster det med å få etablert en felles bankunion. På siste topp møte i Brüssel ble det enighet om at etableringen av en bankunion var den viktigste kortsiktige prioriteringen. Det endelig konseptuelle innholdet skulle besluttes ved utgangen av året. Uttalelsen om at  eurokrisen er i sin begynnelse ser ut til å være berettiget.   

Blir Frankrike til et alvorlig problem? 
Utviklingen i Frankrike skaper uro bland europeiske politikere og økonomer. Etter at president Hollande i mai aviste EU kommisjonens reformanbefalinger øker usikkerheten for at den negative utviklingen i landet vil eskalere. Lønnskostnadene har det siste tiåret økt med ca 30 prosent. Konkurransekraften er synkende. Statsbudsjettets overskudd på 2,6% har på kort tid utviklet seg til et underskudd er på 2 prosent. Arbeidsløsheten er på 10 prosent og tendensen er økende. I 2008 var statsgjelden på 25 prosent. I 2012 var gjelden steget til 90 prosent, og den fortsetter å vokse. Dette har ført til at den nest største økonomien i eurosonen nå er inne i en periode med resesjon. Presidentens forsikringer om at det vil gå vesentlig bedre i neste halvår har ikke beroliget noen. Ratingagenturene har for lengst nedjustert Frankrikes finansielle status.   

Hva med en europeisk union? 
Mange mener at ”mer Europa” eller en politisk union er den eneste løsningen på problemene i Eurosonen. Tatt i betrakting at en slik prosess innebærer omfattende konstitusjonelle endringer som alle landene skal enes om, så er det ikke vanskelig å se for seg at det vil føre til svært utfordrende politiske og juridiske prosesser. Allerede i dag opplever eurosonen opprivende konflikter når det gjelder landenes finansielle og demokratiske suverenitet. I tillegg skal det etableres en institusjonell overbyggingen som vil sette  demokratiske grunnprinsipper på prøve. Et slikt prosjekt vi det sannsynligvis ta år å realisere.   

Mye av det som skal skje fremover vil være avhengig av Tysklands tilslutning. Av taktiske grunner går regjeringen Merkel, nå før valget, stille i dørene når det gjelder eurokrisen. Kanskje får vi nye svar etter høstens valg i Tyskland. Så langt tror de færreste på ekspertenes forsikeringer om at de ser ”lys i enden av tunellen” 

Jan Th. Johansen
30 juli 2013 


Eurokrisen: Hva med bankene? 
Vil bankene i Europa utløse en ny finanskrise?   
 
Tapsutsatte lån 
I bankenes balanser skjuler det seg store menger med tapsutsatte lån. Revisjonsselskapet Ernst & Young  anslår at over 7 prosent av alle kreditter i eurosonen kan gå tapt. Det et mer enn noen gang tidligere og tilsvarer  900 milliarder euro. Andre estimater utgjør hele 1 500 milliarder euro. Bare i Italia beløper  usikre lån seg , i følge E & Y, til 200 milliarder euro. I Spania er beløpet 209 milliarder euro, en andel på 13 prosent av alle lån.  
Hvor høye de reelle tapene blir er avhengig av bankenes disposisjoner. Ofte forsøker de å unngå tap, ved å fornye lånene i håp at de kan betales tilbake på et senere tidspunkt. Den økonomiske konsekvensen er at bankene balanser blokkeres av tapsutsatte lån. Det medfører at bankene begrenser spillerommet for å gi nye krediter. Denne situasjonen er kjent som ”det japanske scenario”. I Japan har økonomien stagnert de siste to tiårene blant annet fordi banksektoren ikke har vært gjennom en nødvendig sanering. 
Dette fenomenet mener økonomer er en av de sentrale årsakene til at spanske og italienske bedrifter ikke får de lån de har behov for. 
I beste fall må de betale høye renter selv om styringsrenten er på   rekordlave 0,5 prosent. 
Konsekvensen er at resesjonen fortsetter å lamme store deler av Europa. For å oppnå vekst trenger Europa sunne banker som er i stand til å låne ut penger. Med ”zombi banker” er det ikke mulig. Det advares mot japanske tilstander i Europa og at det er nødvendig med en grunnleggene sanering av bankenes balanser. Men så langt mangler den politiske viljen.    

EU forhandler om sanering av banksektoren.Finansministrene fra de 27 medlemslandene i EU  har denne uken forsøkt å bli enige om hvordan insolvente banker bør avvikles, uten å lykkes. Det sentrale tema er å finne felles regler som gjør det mulig å avvikle banker uten at det går på bekostning av skatte-betalerne.   
De økonomiske konsekvensene av finanskrisen, som fulgte Lehmann Brothers konkursen, var det skattebetalerne som til syvende og sist måtte ta belastningen for. Det ønsker Tyskland, Østerriker og Nederland å unngå.  De vil involvere eier og innskytere i saneringen av bankene. Minst 8 prosent av bankenes forpliktelser, i form av aksjekapital, obligasjonslån eller kundeinnskudd, skal settes inn i et krisetilfelle for å dekke tap. Frankrike, England og Sverige frykter for at det vil føre til en storm på bankene når kontoinnehavere skal ansvarliggjøres ved eventuelle tap.   

Om de lykkes å bli enige før det oppstår en bankkrise i Spania eller Italia, som den vi nettopp opplevde på Kypros, vil tiden vise. 
   
Jan Th. Johansen 
 22. juni 2013   
 

Website Builder drives av  Vistaprint