Bedriftsrådgivning - Jan Th. Johansen Management Consulting
Eurokrisen IX
Artikler på denne siden:

  • Krisesamlingene i Brüssel en suksess!
  • Hvem har løsningen?
  • 2012
  • Julenissen kommmer neppe i år-
  • Krisen underveis til Norge?
___________________________________________________________________
Eurokrisen: Krisesamlingene i Brüssel er en suksess!  
Samlingene i Brüssel har vært et forum for kompromisser og beslutninger, som i etterkant har blitt kritisert sønder og sammen, men finnes det quick fix løsninger?  
 
EU´s stats- og regjeringssjefer har etter flere runder med diskusjoner besluttet en fiskalpakt som alle EU land har sluttet 
seg til med unntakelse av Storbritannia og Tjekkia. Samtidig ble 
det enighet om betingelsene for opprettelse av det permanente krisefondet European Stability Mechanism (ESM) som skal starte opp 1. Juli.    
Samlingene i Brüssel har vært en eneste lang rekke av analyser, forhandlinger og kompromisser i den hensikt å redde Euroen.  Kompromisser som først blir mottatt med lettelse av analytikere 
og økonomer for så å bli forkastet som ubrukelige.   

Men ikke alle henger seg på mainstream kommentatorene. De første supporterne til Eurosones felles anstrengelser begynner å melde seg.   
Noen mener faktisk at prosessen, som har gått over 2 år, er en suksess. Valutaunionen holder fremdeles sammen. Vi har ikke opplevd en “Lehmann 2” i løpet av disse årene. Ingen store 
banker eller land har gått konkurs på grunn av gjeldskrisen. Lederne i Eurosonen og den europeiske sentralbank har gjort fremskritt på veien mot en bedre valutaunion. Husholdningskonsolideringen og nedbyggingen av underskuddene i de svake eurostatene er på gang. Strukturelle reformer er startet opp. Saneringen av de europeiske bankene gjør også fremskritt. Fremfor alt er det positivt at eurolandene skritt for skritt lykkes med å rette opp konstruksjonsfeilene i valutasamarbeidet og gradvis står sterkere rustet for fremtiden.   

 Gårsdagens møte var ennå et skritt i riktig retning.   

Ingen har vært i nærheten av å kunne forutsi hvordan krisen kom 
til å utvikle seg. Ikke minst er det viktig å ta inn over seg at det å bygge politisk konsensus i 27 land med ulike forutsetninger må være et sentralt element i en  slik prosess. Prosessen er langsom 
og tar tid, men løsningene ser ut til å komme i rett tid.     

Norge vil kanskje kunne unngå en akutt og ødeleggende finanskrise, men utfordringene i Hellas, og nå også Portugal, er fremdeles uløste. Det bidrar til usikkerhet. En usikkerhet som forblir en hemsko for den konjunkturelle utviklingen - ikke bare 
i Norge.  

 Jan Th. Johansen                    
 1. februar 2012     

Eurokrisen: Hvem har løsningen?  
Åpne pengekranene eller spenne inn livreimen.   
 
Det internasjonale pengefond (IMF) har nedjustert sin  vekstprognose for inneværende år. Ifølge prognosen trues Eurosonen av en resesjon. Gjeldskrisen i Europa bremser den globale veksten. Spesielt dystert ser det ut for Eurosonen. Det forventes en nedgang i økonomien på 0,5 %. Grunnen til de 
dystre utsiktene er at utviklingen i Eurosonen har gått inn i utfordrende fase i det siste kvartalet 2011. Av den grunn vil ikke 
den globale økonomien vokse med mer enn 3,3 % og ikke fire prosent som forventet i september.    

IMF gir Eurosonen råd.  
IMF gir samtidig råd om hvordan Eurosonen skal møte utfordringene. Landene i eurosonen skal fremme økonomisk 
vekst, og samtidig ordne opp i landenes finansielle ubalanse. 
Det er i den sammenheng viktig, at midlene i stabiliseringsfondene EFSF og ESM er tilstekkelige. Derfor må de økes. Den europeiske sentralbanken (ECB) må, i følge IMF, åpne pengesekken der det trengs mer likviditet. I tillegg skal ECB fullt ut engasjere seg i oppkjøp av statsobligasjoner fra kriseland som Italia og Spania.   Mandag var sjefen for IMF, Christine Langard, i Berlin for å påvirke Angela Merkel til å utvide redningspakken. Samtidig påpekte hun at land med finansielt spillerom, som Tyskland, ikke måtte begrense sin finansielle støtte fordi det vil virke negativt på etterspørselen. Bankene i Eurosonen må få mer penger fra det offentlige for å unngå en likviditetskrise.     
 
Etter møtet kom det ingen felles uttalelse til media.     

Hvem forvalter sannheten?  
 Spørsmålet som blir tydeligere og tydeligere ettersom finans- og gjeldskrisen utvikler seg er: Hvem forvalter sannheten om den endelige løsningen på eurokrisen?   Er det stabilitetsdiktatet fra Europa som innebærer en blanding mellom solidaritet, sparing og regulering eller den anglosaksiske som ønsker at sentralbankene ubegrenset kjøper opp gjelden til de europeiske kriselandene slik at kreditrenten for disse landene synker og bankene som sitter med statsobligasjoner ikke lider noe tap. Christine Langards syn støttes av nobelprisvinner i økonomi Paul Krugman som mener at ingen europeiske tiltak går langt nok. Nye konjunktur og sentralbank milliarder er det eneste saliggjørende. Kolumnist Martin Wolf i Financial Times i London mener at Tyskland ikke har forstått krisen. Ellers ville de latt lønningene stige og åpnet penge kranene  i stedet for bli handligslammet på grunn av redsel for inflasjon.    

Fører sparingsfilosofien frem? 
Fokus på sparing har fra begynnelsen av vært en hovedstrategi for Merkel og co. På den måten angripes de grunnleggende problemene, men etter to år med konsolideringspolitikk er eurosonen ikke på trygg grunn. Spareprogrammene som riktignok må sees i et langsiktig perspektiv har så langt ikke hjulpet næringslivet. Veksten har avtatt i eurolandene. I de sydlige landene hersker det til og med resesjon. Ennå er det usikkert hva et strengere fiskalt samarbeide vil bringe. På sikt kan det få en betydning at stats- og regjeringssjefer må avlegge regnskap for hverandre når det gjelder det enkelte lands finanspolitikk.      

Vil mer kreditt løse krisen?  
Å kjøpe seg ut av krisen ser heller ikke ut til å være enkelt å gjennomføre. I utgangspunktet ser det ut til å være vanskelig å  skaffe tilstrekkelig med midler til det nye permanente stabiliseringsfondet ESM som erstatter det midlertidige EFSF i  løpet av sommeren. EFSF har heller ikke vært en ubetinget 
suksess.   Det planlagte ESM kreditvolum på 500 mrd euro må i følge IMF økes for å unngå at Italia og Spania går konkurs og får  katastrofale følger for fiansmarkedene. Langard stiller seg  dermed bak kravene til det europeiske pengefondets sjef Mario Draghi og den italiensk statsminiser Mario Monti som mener at fondet bør være på 1000 mrd. euro.   
 
Ønsket om et fond på over 2,5 ganger oljefondet kan vise seg å forbli et ønske.      

For å si det med Agela Merkel: "Euroen blir ikke reddet med et enkelt frigjøringsslag - heller ikke i 2012".     
 
Jan Th. Johansen   
 25. januar 2012   

Eurokrisen 2012  
Utgjør finansmarkedene den størst trusselen på kort sikt?   

Eurokrisen kan smitte Norge  
I følge International Monetary Fund (IMF) kan uroen i eurosonen utgjøre en potensiell trussel mot norsk økonomi. Situasjonen vil uten tvil påvirke Norge via svakere forbrukertillit, lavere eksport til Europa, lavere oljepriser og problemer i de internasjonale interne bankmarkedene, som er en helt sentral finansieringskilde for norske banker.  I følge OECD utgjør høye boligpriser og husholdningenes høye gjeldsbelastning en trussel mot videre vekst i Norge. En finanskrise i eurosonen vil over natten påvirke de interne bankmarkedene, rentene og kreditsituasjonen i Norge. Mange boligeiere og husholdninger vil være eksponert.     

Finansmarkedene  
Rett før jul ga den europeiske sentralbanken (ECB) bankene i eurosonen en julegave på ca. 4 000 mrd kr. i tre år for å stabilisere banksystemet og stimulere økonomien. Den etterlengtede bazookaeffekten.  Bakgrunnen for denne beslutningen er i følge ECB måneds-beretning at finansstabiliteten i eurosonen ikke har vært i så sterkt  i fare siden Lehman-konkursen høsten 2008. Situasjonen tar dimensjoner av en systemisk krise.  

Vanligvis finansierer bankene seg i de interne bankmarkedene, fordi de tjener mer på dette. Renten på disse markedene ligger som regel dobbel så høyt som rentene i ECB. Handelen på de interne bankmarkedene har ikke fungert tilfredsstillende på flere uker. Bankene har ikke lenger tiltro til hverandre fordi det er usikkert hvor solid den enkelte bank er. Ikke minst fordi mange har investert i statsobligasjoner i gjeldsutsatte land.
    
For å løse dette problemet stilte altså ECB ca 4 000 mrd kr. til disposisjon for banksystemet. ECB håpet med dette å anspore til økt økonomisk vekst gjennom at bankene ville gi mer kreditt til bedrifter. Bankene viste stor interesse, noe som er viktig for at pakken skal virke. Men hva skjedde? En stor del av disse pengene ble over natten parkert i ECB, noe som oppfattes som en usikkerhets indikator i finansmarkedene. 
Desto større misstilliten til banksystemet er desto mer penger skyter bankene inn i ECB.  Der er rentene riktignok er lave, men sikkerheten er høy. Nå er de samlede innskuddene steget til over 400 mrd euro, høyere enn noen gang siden innføringen av euroen.     

Optimismen og forventningen til bazookaen som hersket rett før  jul er nå erstattet med usikkerhet - kanskje mer enn noen gang.
     
Jan Th. Johansen  
28. desember 2011   
 

Eurokrisen - Julenissen kommer neppe i år.  
Europas stabiliseringsprosess vil ta år - og kan når som helst gå galt.     

Rating agenturet Moodys er misfornøyd med beslutningene som ble tatt i Brüssel fredag 9. desember. Bare noen få av krisetiltakene er nye og mange ligner på tidligere erklæringer, kommenterer agenturet i sin ukentlige kreditoversikt.  Beslutninger for kortsiktig å stabilisere kreditmarkedene mangler. Eurosonen og hele den Europeiske union er som tidligere eksponert for en krise.  Ratingene i alle EU landene vil bli nøye vurdert i første kvartal 2012.      

Hva skjedde i Brüssel denne gangen?  
Forventningene til Euro toppmøtet i Brüssel var igjen store. Her skulle det endelig finnes løsninger for å sikre euroens fremtid. På kort og lang sikt. Denne forventingen ble ikke innfridd. Isteden oppsto det en splittelse hvor England sa nei til en fiskalunion.  
 En union hvor det stilles krav til økonomiske nøkkeltall og stabiliseringstiltak, kombinert med sanksjoner.  En spalting av 
EU, som startet med England, kan lett spre seg til andre land.  

Et annet aspekt ved fiskalunionen er spørsmålet om felles solidaritetsansvar for statsgjelden. Noe som Tyskland er sterkt i mot. På dette område manglet det en erklæring fra toppmøtet. Men det ble besluttet å utvide redningspakkene -nok en gang.  
Bankene var toppmøtets vinnere. De fikk forsikringer om at de ikke lenger behøvde å akseptere tap på statsobligasjoner, som i tilfellet Hellas. På den annen side manglet det en avklaring  når det gjelder kortsiktig stabilisering av kreditmarkedene ved bruk av såkalte Euro-bond utstedt av den europeiske sentralbank. Derimot ble man enige om å involvere International Monetary Fund (IMF) i kriseløsningen gjennom å tilføre fondet en kredit på 200 milliarder euro.     

Hva skjer videre?  
Skeptikerne mener at utvidelsen av redningspakkene kan skape et par ukers pusterom, men ikke mer. Så vil trykket fra finans-markedene tvinge politikerne til å ta det neste skritt i retning av et solidarisk ansvar. Dette gjelder ikke minst en kortsiktig strategi for å unngå en finanskrise.  Innen mars neste år skal Eurolandene ha fremforhandlet innholdet i en fiskalunion.   

Allerede i januar trenger Italia og Spania igjen å ta opp nye omfattende lån.    
I mellomtiden vil vi fortsatt mangle svar på et sentralt spørsmål: Hvordan kan lønnsomheten og konkurransekraften i kriselandene forbedres?     

Sannsynligheten for en lang frostnatt øker - også i Norge.  

 Jan Th. Johansen  
 13. desember 2011    


Eurokrisen underveis til Norge? 
Mye er usikkert i Europa.  

 Siden EU toppmøtet i Brüssel og G20 møtet i Cannes har Hellas, Italia og Spania skiftet regjeringer. Om det fører til at reformarbeidet vil bringe nødvendig balanse i økonomien er usikkert. Manglende politisk konsensus og tiltagende økonomiske utfordringer vil gjøre dette arbeidet krevende. I mellomtiden legges det ut nye statsobligasjoner til stadig høyere rente. Det gjelder også Frankrike.   
EU´s stabiliseringsfond har problemer med å reise nok kapital til å finansiere fremtidige utfordringer. Politikerne drøfter nå hvilken rolle den europeiske sentralbank skal ha. Ikke bare i forhold til banker, men også land som er i krise. Lykkes de med å bestemme seg å finne en løsning, så vil vi kanskje unngå en omfattende krise.   
Det forhindrer ikke at eksperter mer enn noen gang diskuterer et scenario hvor problemene i eurosonen tilspisser seg og fører til en krise som blir mer omfattende og langsiktig enn den finanskrisen som startet vinteren 2008/2009. 
   
Hva kan skje i Norge? 
Det er nærliggende å tro at mye av det som skjedde i 2008/2009 i forbindelse med finanskrisen også vil ha relevans dersom effekten av gjeldskrisen i Europa fører til en akutt finanskrise. Foreløping er det uroen og usikkerheten sammen med lansering av sparepakker i PIGS landene som begynner å påvirker situasjonen i Norge. 

Finanskrise.
De første konsekvensene av eurokrisen har allerede nådd det norske finansmarkedet.   
 På EU-topp møtet i Brüssel ble det besluttet en rekapitalisering av bankene som innebærer at bankene må øke ”kjernekapital-kvoten” fra 4% til 9 % for å stå bedre rustet i en fremtidig krise. Signalene fra Brüssel har tydeligvis ført til at norske banker satser på å redusere sin utlånskvote for på denne måten å oppfylle fremtidige krav til økt egenkapital. Samtidig øker bankenes innlånsrente.   
For næringslivet betyr dette at det blir vanskeligere å få lån, at lånene blir dyrere, og at det stilles større krav til egenkapital, lønnsomhet og sikkerhet.   I 2008 sto bankene i løpet av kort tid i fare for å gå konkurs som følge av en akutt likviditetskrise. Denne situasjonen ble avverget fordi Norge som i de fleste andre land etablerte tiltaks-/stimuleringspakker. En lignende situasjon kan også ramme Norge igjen.   

Shipping.
I 2008 kom de første signalene om at finanskrisen hadde nådd shippingmarkedene. I de fleste segmentene falt ratene og lønnsomheten. Overkapasitet og salg av skip ble konsekvensen. Samtidig falt verdien på skip. Verftene og underleverandørene mistet oppdrag. Tankmarkedet er allerede rammet av en lignende utvikling.   

Mer enn 75 % av norsk eksport går til EU. 
De første konsekvensene har også nådd eksportindustrien. Som følge av usikkerheten som spre seg i Europa påvirkes etterspørselen og investeringslysten. Daglig kommer det signaler om nedjustering av forbruksprognoser og redusert salg fra landene i EU.   
I 2008 opplevde eksportindustrien en nedgang på ca 15 % Nedgangen var den gang sterkest i Rogaland, Telemark og Vestfold med over 30 % nedgang i inntektene. Nedgangen var fordelt over de fleste bransjer.    

Konkursstatistikken 
Konkursstatistikken fra 2008 forteller noe om hvor fort konsekvensene av finanskrisen satte sine spor. Hele 1 849 selskap og 7 642 arbeidsplasser ble borte i konkurser i løpet av årets 3 første måneder i 2008. Antall konkurser i 2008 økte med 50 % i forhold til året før. 3 555 bedrifter måtte legge ned driften dette året. De mest konkursutsatte bransjene var:Detaljhandelen,  hotell, restaurant, transport, turistnæringen, bygg og anlegg.   Motkonjunktur pakker, spesielt innen bygg og anlegg dempet noen av konsekvensene.
   
Nedgang i antall arbeidsplasser i privat sektor  
Tusenvis av industriarbeidsplasser forsvinner hvert år. I de tre årene som har gått siden finanskrisen har privat sektor tapt  20-30 00 arbeidsplasser. Denne trenden vil kunne forsterke seg som følge av utviklingen i Eurosonen.   

Hvordan vi kan forberede oss på en krise. 
Hva er konsekvensens for meg og min bransje dersom politikerne i Eurosonen ikke, eller bare i begrenset grad, lykkes med de tiltakene som nå diskuteres?    
Har ledelsen eller styret tenkt igjennom konsekvensen av en eventuell krise?  En måte å forberede seg på kan være å  diskutere alternative scenario for å få en bedre innsikt i hva som kan skje. En innsikt som kan brukes til å legge alternative planer og tiltak. 
   

Jan Th. Johansen 
22. november 2011   
Website Builder drives av  Vistaprint