Bedriftsrådgivning - Jan Th. Johansen Management Consulting

Eurokrisen VI
På denne siden:

  • Inflasjon
  • Dommen i Karlsruhe
  • "The Big Bang"


Eurokrise: Inflasjon  
Hver uke stiger prisene på trikker, kjøtt, teatre, skoler, aviser, frisører, sukker og bacon”. Ingen vet hvor lenge pengene deres vil strekke til” 
                                      Katalansk utenrikskorrespondent Eugeni Xamma, Berlin februar 1923.   

Eugeni Xamma  ble blant annet kjent for sine detaljerte beretninger fra hyperinflasjonen i Tyskland.  Folk lever med en konstant redsel. Ingen tenker på annet enn drikke, mat, kjøp og salg. Overalt i Berlin snakkes det om dollaren, D-marken og prisene. Så du det? Ikke mas på meg. Jeg har nettopp kjøpt pølser, skinke og ost for en måned. 
I november 1923 kostet en dollar 4,2 billioner mark. Nesten ingen forsto hva som hadde hendt. Selv i dag tre generasjoner senere virker det som skjedde  ufattelig.   
En familie solgte huset for å emigrere til Amerika, men da de kom til havnen i Hamburg forsto de at pengene ikke lenger strakk til. 
Det var ikke en gang nok til billetter hjem. Et par drikker to kopper kaffe på en kafé. Prisen pr kopp er 5000 mark. Når de skal betale kommer regningen på 14 000 mark. De burde ha betalt med en gang. Prisen hadde steget mens de drakk kaffen.   
Inflasjonsraten beløp seg til ti tusen prosent pr måned. På en tid hvor det ikke fantes kalkulatorer Folk gikk til dagligvare butikkene med vaskekurver fulle av million mark sedler. Pengenes verdi falt fortere en nye sedler kunne trykkes.   
Denne hendelsen har fått betydning for tysk pengepolitikk frem til
i dag.   
Det er derfor ikke overraskende at eurokrisen gjør tyskerne usikkre og at angsten for inflasjon har økt. Spørreundersøkelser bekrefter at stadig flere i Tyskland frykter inflasjon mer enn alvorlige sykdommer, brutale forbrytelser, separasjon fra partner, ensomhet i alderdommen og sågar krig. Mange tyskere plasserer penger i gullmynter, kjøper skog eller kjemper om overprisede boliger og eiendommer. De klamrer seg til varige verdier, fordi de frykter at euroen i fremtiden vil bli mindre verdt.

Visdomsord  fra ”Stammtich” et sted i Tyskland. 
”Hei, du som har peiling på økonomi. Jeg lurer på om  jeg skal kjøpe meg en bil nå som det kanskje kan komme  en  galopperende inflasjon. Da har jeg i alle  fall fått noe igjen for pengene.” ”Hvis du er redd for pengene dine, så kjøp deg et hus, lån pengene og begynn med høner. Når det kommer  en galopperende inflasjon har du 250 000 euro i  gjeld som du betaler tilbake med et par egg. Da  har du et hus å ikke en bedriten bil som ruster”. 
Zum Wohl !   

De siste månedens hendelser har ikke lagt demper på denne engstelsen. Presidenten for den europeiske sentralbanken Mario Dragi kunngjorde i september at ECB ville kjøpe statsobligasjoner fra kriselandene i ubegrensede mengder for å redde euroen. Presidenten i den tyske sentralbanken, Jens Weidmann, var den eneste opponenten av de 23 medlemmene i ECBs øverste beslutningsorgan. Jens Weidmann mener at den nye penge-politiske strategi til ECB vil undergrave euroens stabilitet.
Det gjør det ikke bedre at Amerika og Japan åpner pengekranene samtidig. 

 ”Dersom ECB president Mario Draghi realiserer sine planer, må vi forberede oss på en varig inflasjon om tre til fire år” 
Professor Manfred Neumann Institut für internationale Wirtschaftspolitik Universität Bonn. Tidligere mentor til Jens Weidmann.

Situasjonen synses anspent. For øyeblikket er inflasjonen lav i alle industriland. Med bakgrunn i høy arbeidsløshet og stagnerende vekst faller grunnlaget for inflasjon bort fordi, med noen unntak. forutsetningene for prisøkninger ikke er tilstede.   
Trykking av penger fører ikke automatisk til inflasjon. Prosessen 
er blant annet avhengig av hvordan finansmarkedene, bedriftene 
og husholdningene forholder seg. ECB skaper penger i det den gir bakene kredit. Når bankene benytter disse pengene til å innvilge kreditter til bedrifter og husholdninger, til lave renter, vil dersom bedrifter og husholdninger etterspør disse kredittene, pengemengden øke.  
I dagens situasjon er bankene tilbakeholdne med å gi kreditter. Mange plasserer heller penger hos sentralbanken til akseptable renter istedenfor å gi kreditter til bedrifter og husholdninger. Samtidig er bedriftene usikre på fremtiden og etterspør derfor kreditter bare i begrenset omfang.   Problematisk blir det når usikkerheten avtar.  Akkurat det kan skje som følge av Mario Draghis intensjoner om ubegrenset oppkjøp av statsobligasjoner fra kriserammede land i eurosonen. Dersom forholdene stabiliserer seg og ingen lenger frykter en kollaps, vil bankene igjen benytte mulighetene til å øke inntjeningen ved å innvilge krediter i stort omfang. Forbruket vil ta seg opp og bedriftene vil investere for å øke kapasiteten igjen.  Konjunktur barometrene vil peke i riktig retning. Det blir lettere å øke prisene. Fagforeningene fordrer høyere lønninger. Inflasjonsspiralen er i gang.

"Å stoppe inflasjonen er ikke et teknisk, men et politisk problem"
                                          Friedrich August von Hayek britisk økonom og filosof 1899 - 1992

For å unngå at inflasjonen kommer ut av kontroll kan ECB begrense pengemengden gjennom å heve renten vesentlig over markedsnivå. Da vil det generelle rentenivå stige å begrense den økonomiske veksten. Det blir dyrere for bedrifter og husholdninger å låne penger. Det store spørsmålet er om ECB på bakgrunn av det massive politiske trykket som kan komme vil kunne tvinge igjennom den restriktive politikken som er nødvendig for å bekjempe inflasjonen.  
Her vil det også være motstridende interesser innad i eurosonen. Når de gjeldstyngende statene i periferien av Europa først har vendt seg til at sentralbanken kjøper opp statsobligasjonene, vil de da være villige til gi avkall på denne muligheten selv om andre land opplever at inflasjonen tiltar?   
Resulterer inflasjonen i et politisk kontrovers som vil splitte eurosonen og gjøre slutt på valutasamarbeidet?
De øverste beslutningsorganet i ECB, hvor eurosonens sentralbanks sjefer er representert, vil kunne få noen spennende diskusjoner i tiden fremover
   
Jan Th. Johansen  
27. september 2012  
PDF utgaven av denne  artikkel finner du her...


Eurokrise: Dommen i Karlsruhe.
Eurodommen i Karlsruhe ble mottatt med begeistring og sendte DAX til det høyeste nivå siden juli 2011, men ikke uten betenkeligheter.  

ECB kan kjøpe statsobligasjoner. 
Forvaltningsretten i den Tyske byen Karlsruhe har sagt ja, riktignok med forbehold, til Tysk deltagelse i det permanente stabiliserings-fondet ESM. Det betyr i prinsippet at den europeiske sentralbanken ECB nå kan kjøpe statsobligasjoner fra kriselandene i eurosonen. Skeptikerne er engstelige for at euroredningen kan utvikle seg til et bunnløst pengesluk. Fremtredende politikere i Berlin sier klart at beslutningen har gjort at eurosonen har kommet et skritt nærmere en felles garanti- og gjeldsunion. De ser ingen slutt på denne utviklingen. En suksessiv utvikling fra et program til et annet. Det er mer bekvemt for land i krise at andre subvensjonerer rentene, isteden for møysommelig å forholde seg til omfattende strukturelle tilpasninger. Den som ønsker å vite hvor reisen går, skal ta for seg resesjonen i Italia i 70- og 80-årene: Inflasjon, økende gjeld og minimal vekst.
Til  tross for betenkelighetene utløste det likevel stor lettelse da forfatningsretten i Karlsruhe godkjente den tyske tilslutningen til ESM selv om det ble satt betingelser. Betingelsene innebærer at den tyske andel av redingsskjermen begrenses til 190 mrd. euro – så lenge Bundestag ikke beslutter noe annet. Uten Tyskland, med en andel på 27 prosent, hadde det ikke vært mulig å utløse ”redningsparaplyen”. Det hadde etter mange eksperters mening vært euroens endelikt.  
 
Fare for inflasjon. 
De fleste kritikere fremhever inflasjonen som den største faren. Kortsiktig er faren relativt begrenset fordi inflasjon oppstår først når økonomien er god og bedriftene har et spillerom slik at de kan øke prisene. Bortsett fra enkelte sektorer er ikke det tilfelle i den dagens situasjon. Den svake etterspørselen globalt holder prisene i sjakk. Inflasjon er derfor ingen overhengende fare på kort sikt. Men hva skjer når konjunkturene tar seg opp igjen? Teknisk sett er det mulig for sentralbanken å trekke inn overskuddslikviditeten. Utfordringen er å treffe det riktige tidspunkt og motstå det politiske trykket om å holde renten lav. Selv de som profiterer mest på redningsaksjonen – bankene  påpeker faren for inflasjon. Den nye lederen for Deutsche Bank innrømmer over for media at prisen for Europas redning vil føre til mer inflasjon. Hvor høy prisen vil bli er det så lang ingen gode svar på. Kan det ende opp i en hyperinflasjon? 
Heller ikke i Eurotower i Frankfurt eller Eccles Building i Washington, hovedkvarterene til ECB og det nå så høyaktuelle FED, kan det gis tilfredsstillende svar. 
Svarene får vi når pengekranene åpnes i Europa og USA om ikke lenge.   

Milliarder til bankene, milliarder til EuropaTysklands statsgjeld vil i følge eksperter fra Kieler Institutt für Weltwirtschaft (IfW) utgjøre 83 prosent av bruttonasjonal-produkt ved årets slutt. Tyskland har opparbeidet en gigantisk gjeld på 2.200 milliarder euro - høyere enn noen gang tidligere. Maastricht avtalen tillater en gjeldsandel på inntil 60 prosent. Den vesentligste grunnen til at gjelden stiger er i følge IfW avviklingen av WestLB AG, som har overført sin portfolio til en statlig sikret ”bad-bank”. Innbetalinger og garantier til stabiliseringsfondene ESM, EFSF og den europeiske investeringsbank bidrar også til å øke den tyske statsgjelden.   
Samtidig sliter Frankrike med å få ned sitt budsjettunderskudd for å dempe gjeldsveksten.    
De økonomiske indikatorene i Europa peker ikke akkurat i fordelaktig retning.
     
Jan Th. Johansen  
18. september 2012

Eurokrisen: "The Big Bang"
Knall og fall eller finnes det en siste løsning?

Stadig nye euroland får problemer. Det blir mer og mer åpenbart 
at bare et politisk krafttak kan redde eurosamarbeidet. Et nyetablert utvalg arbeider med en ny strategi, men kommer det tidsnok?

En politisk union eller slutt på eurosamarbeidet ?
Etter lite oppløftende meldinger fra Hellas og en tilspissing av krisen i Spania og Italia den siste måneden, står mer på spill enn bare en felles valuta. Hvis det ikke lykkes for medlemslandene å gjennomføre et historisk krafttak, kan prosjektet om å etablere en europeisk politisk og økonomisk union feile med uforutsigbare følger for verdens økonomien. Faren for at Europa bryter sammen er en oppfattning som stadig blir mer fremherskende i media og som bekrefter seg i lånemarkedene og rating byråenes  stadige nedgraderinger av land og banker. Til og med Tyskland står i fare for å bli nedgradert på grunn av sitt stadig økende økonomiske engasjement i eurosonen. Det som skjer nå kan være slutten på en lang prosess. For to og et halvt år siden startet statsgjeldskrisen i Hellas. Siden har regjeringer og nasjonale banker kjøpt seg tid. De har ikke tatt de skrittene som er  nødvendige får å utvikle en enhetlig union – en stadig sterkere politisk og økonomisk integrering av det europeiske folk, som var intensjonen i Maastricht-avtalen.

”Happy End”
Innen få uker vil en bredt sammensatt arbeidsgruppe  være ferdige med å skissere en ny masterplan for valutasamarbeidet. (Se Eurokrisen – En hemmelig plan for et nytt Europa.

Planen er kanskje den siste håp om en ”Happy End”.   All sparing 
og reformering har så langt vist seg å være vankelig å gjennomføre og har ikke gitt de forventede resultater. Kjernen i en slik masterplan er etableringen av en politisk- og fiskal union. Dette innebærer at de europeiske medlemslandene samlet må innestå for en stor del av gjelden. Til gjengjeld må de oppgi mye av sin suverenitet til et felles europeisk organ. Er det mulig å gjennomføre? I de siste måneden blir det stadig tydeligere at det er vanskeig å oppnå enighet mellom regjeringene i eurosonen. De er ikke en gang i stand til å finne personer som kunne bekle tre stillinger i den sentrale kriseledelsen i EU. En rask avgjørelse misslykkes, som så ofte før i EU, på grunn av nasjonale intriger, egeninteresser og grunnleggende forskjeller i den økonomiske filosofien.  Mens Europa vakler er regjeringene mer opptatt av  de tradisjonelle maktspillene – det som trengs er nytenkning og stor statskunst. Selv om det lykkes å mestre de akutte utfordringene, så er et stabilt Europa vanskelig å forestille seg. En lang rekke økonomiske og politiske stresstester er forestående. Annen hver uke reiser troikaen til land som har fått hjelp fra redningsfondene for å kartlegge om kravene innfris før det gis klarsignal for neste hjelpepakke. Tilbakemeldingen har så langt ikke alltid vært oppløftende.

Kapitalbehovet i Spania og Italias øker. 
De internasjonale bankene kan for en periode bidra med investeringer. Stabilitetsfondene EFSF og det nye ESM, som skal erstatte EFSF, er ikke tilstrekkelige. I følge Brüssel vil et virkningsfullt hjelpeprogram for Spania koste gigantiske 400 mrd. euro i tillegg til de 100 mrd som skakkjørte spanke banker ble innvilget i forrige uke. En hjelpepakke på 400 mrd. euro betyr at 80 prosent av utlånsvolumet til ESM er borte. Beregninger fra Morgan Stanley Research viser at Italias kapitalbehov har steget kraftig i løpet av juli. I 2013 må Italia låne 50 prosent mer enn i 2012 fordi mange lån må fornyes. En åpenbar følge er nye spenninger i kapital-markedene. 

ECB vil kjøpe statspapirerForrige uke lanserte presidenten for den europeiske sentralbanken Mario Draghi ideen om at den europeiske sentralbank sammen med stabiliserings-fondene skulle kjøpe opp italienske og spanske statspapirer. Dette forslaget falt ikke i like god jord hos alle. Erfaringen viser, i følge fremtredene økonomer og politikere, at slike oppkjøp av stasobligasjoner ikke vil berolige markedene på lang sikt.  Det bekjemper bare symptomene og ikke årsakene til krisen. Finansmarkedenes tillit vinnes bare tilbake når regjeringene med besluttsomhet gjennomfører reformer som virker. Det som er tenkt til å holde valutaunionen samlet, kan bringe den enda lenger fra hverandre.
Om det finnes en løsning er fremdeles uklart. Følgende milepeler vil nok bidra til å holde spenningen oppe:

Juli:    
  • Stabilitetsfondet ESM starter opp.    
  • ”Flaskehals”: Italia trenger 35 mrd. euro i perioden juli og september, nesten like mye som Tyskland trenger i 2012 og 2013.

August: 
  • En ny masterplan for Europa 
  • Troikaen stresstester Hellas 31. august. 

 September: 
  • Troikaen stresstester Irland og Portugal 15. september. 

 Oktober: 
  • EU-topp møte 18 -19 oktober 

 November: 
  • Troikaen stresstester Hellas 30. november. 

Desember:
  •  EU-topp møte 13-14 desember 
  •  Troikaen stresstester Irland og Portugal 15. desember.    

Januar 2013: 
  • ”Flaskehals”: I januar trenger Italia 26 mrd. euro. den største   månedlige lån som noe land har hatt behov for i eurosonen.   

Februar:
  •  Troikaen stresstester Hellas 28. februar.     

 Mars: 
  •  ”Flaskehals”: Italia må låne ytterligere 22 mrd. euro 
  •  Troikaen stresstester Irland og Portugal 15. mars. 
  •  Valg i Italia.
  Mai: 
  •  ”Flaskehals” Italia trenger nok en gang 21 mrd. euro.
  Juli 
  •  Kroatia tiltrer EU 1. juli.

 September: 
  •  Valg i Tyskland og Østerrike.
  Oktober: 
  •  ”Flaskehals” Italia trenger 20 mrd. euro.
   Desember: 
  •  Spareprogrammet for Irland avsluttes 15. desember   

 Kilde: Morgan Stanly Resarch
Jan Th. Johansen
29. juli 2012


Website Builder drives av  Vistaprint