Bedriftsrådgivning - Jan Th. Johansen Management Consulting

Eurokrisen XI

Artikler på denne siden:
  • Video: "The Euro Crisis Song"
  • Eurokrisens årsaker
  • Eurokrisens årsaker - post scriptum
  • Finner EU en vei ut av krisen?- utdypninger og refleksjoner.
  • Eurokrisen og Norge
  • Italia kan bli det neste Hellas
__________________________________________________________________

Hver eneste dag som går sprer Eurokrisen seg til stadig flere land med dramatiske konsekvenser. Hvordan kunne en slik situasjon oppstå? Kansje "The Euro Crisis Song" kan gi deg noen svar ?



Du trenger Flash Player for å kunne se denne siden.
The Euro Crisis Song
With each passing day the Euro crisis deepens, spreading to more countries with ever more dramatic consequences. But are you still struggling to understand how we got here? To help you out, we present...


























 
Eurokrisens årsaker 
En blanding av politisk uansvarlighet, en tøylesløs finanssektor, økonomisk ubalanse og sviktende konkurransekraft.   
 
Se også neste artikkel lenger nede på siden - Eurokrisens årsaker post scriptum

Innføringen av euroen i 2002 ga løfte om en sterk valutaunion. Mange hadde forventninger om at dollaren ville komme til å vike for euroen som verdensvaluta. I dag er situasjonen en annen: Euroen står foran en mulig kollaps. Dette har flere årsaker som det isolert sett sannsynligvis er mulig å kontrollere. Samlet derimot truer den Eurosonens eksistens.  

Årsak 1: Den tøylesløse finanssektoren  
Mange europeiske land har levd over evne. Siden høsten 2008 er det gjennomført en rekke støttetiltak for å redde banksystemet. 
I begynnelsen av finanskrisen viste de europeiske finans-institusjonene til den slemme gutten USA, men etter hvert ble det tydeligere og tydeligere at Europa ikke var et hakk bedre. Også i Europa var bankene den avgjørende dominobrikken.  Spania var den første som vaklet, da boblen på 1 500 mrd kroner i råtne immobilie lån, sprakk. 
Irland hadde inntil utbruddet av finanskrisen en sunn økonomi, på linje med Tyskland. Fremfor alt var det 6 banker som startet nedturen. De hadde gamblet over evne. Irland måtte hjelpe med kapitalinnsprøytninger i milliardklassen. Deretter ble det nødvendig å lansere konjunkturprogram for å stimulere etterspørselen.   
Også Tyskland måtte betale for tyske bankers feil. Feil som ble tillagt det nasjonale finans tilsynets manglende kontroll og styring. Den største hasarden viste det seg at det statelige immobilie instituttet Hypo Real Estate (HRE) og andre kommunale banker hadde spilt. HRS´s redningspakke (Bailout) nådde 800 mrd kroner før banken ble overtatt av staten i oktober 2009. 
20. desember 2011 lånte den europeiske sentralbank banksystemet i Euroområdet 3 900 mrd norske kroner over 3 år. Det er 900 mrd kr. mer enn det norske oljefondet! 
Nå forsøker politikerne i Europa et preventiv program som skal forbedre situasjonen i finanssektoren. Bankene skal i fremtiden øke egenkapitalen, noe som skal bidra til å dempe risikoen. Strengere tilsyn og flere kontroller skal gjennomføres av et eget tilsyn – ”stresstester” er stikkordet.   

Årsak 2: Den forføreriske renten.  
Tyskland som eksportverdensmester tjente mer på innføringen av euroen enn andre land. Men det fantes også en felles fordel for medlemmer i eurosamarbeidet: Den lave kapitalmarkedsrenten i den nye valuta unionen. Den tyske sentralbankens kultur ble en del av den europeiske pengepolitikken. Den ga næring til en boom i lite stabilitetsorienterte land i periferien av unionen. 
De gunstige finansieringsbetingelsene førte til en stadig utvidelse av gjelden og en økende spekulasjon på immobilie markedene. 
Det første 10 året var en gylden tid for Irland, Spania, Portugal og Hellas.   
Det hadde sannsynligvis ikke blitt en tilsvarende  gjelds- oppbygging dersom finansmarkedene hadde tatt No-Bail-Out-klausulen alvorlig og tilpasset seg markedssituasjonen til en hver tid. I følge klausulen skulle hvert enkel land løse sine egne finansproblemer. De andre euro landene skulle ikke tre støttende til.   
En felles lav rente ansporet landene til å ta opp stadig mer gjeld. Rentene økte i takt med gjelden, den økonomiske ubalansen og budsjettunderskuddene. De stadig økende rentene bidro igjen til økte låne opptak og økende underskudd.       

Årsak 3: Godværspakten  
 Arkitektene bak valutaunionen mente at Maastricht kontrakten fra 1992 og stabilitetspakten fra 1997 var en tilstrekkelig stringent institusjonell ramme for å sikre utviklingen av valutasamarbeidet. Etableringen av en uavhengig sentralbank, en par disiplinerings mekanismer, dersom den nasjonale fiskalpolitikken ikke oppfylt nødvendige krav, en komité og et felles ansvar for nasjonal gjeld syntes å være tilstekkelig til å utgjøre grunnsteinen i den videre politiske integrasjon.   
Men det viste seg at fundamentet var bygget på leire. For det først var det illusorisk å tro at alle medlemmene uten videre ville forholde seg til de europeiske husholdningsreglene. Det fantes så mange nasjonale utfordringer  samtidig med at den politiske situasjonen var ustabil. Mange av landene ble styrt av koalisjonsregjeringer.   For det andre kunne sanksjoner mot land med for høy gjeld bare løses gjennom konsensus i et råd bestående av alle nærings- og finansministere i unionen. 
Det er betegnende at Hellas har kunnet operer med et underskudd på 3 % et helt ti år uten å bli gjenstand for sanksjonsmekanismene i stabilitetspakten.  
I Maastricht ble det besluttet en ”godværsavtale” som ikke innholdt retningslinjer for nødsfallssituasjoner. At medlemslandene kunne få betalingsvanskeligheter og bankgjelden kunne tvinge landene i kne var ikke et scenario. Redningssystemer ble først etablert på forsommeren 2010.      

Årsak  4: Den åpne dørs politikk.  
På papiret var opptaksprøven for medlemskap i eurounionen klart regulert og strengt formulert. I Maastricht avtalen 1992 ble fire såkalte konverteringskriterier innført. Kriterier som skulle sikre best mulig stabilitet i det nye valutasamarbeidet. De som ønsket å innføre euroen måtte ha stabile priser, valutakurser, rentesatser og solide offentlig budsjetter.   
 Allerede ved utvelgelsen av medlemstater i 1998 ble teorien utfordret av den politiske praksis. Selv Tyskland måtte hjelpe til med et par bokføringstriks. Belgia og Italia hadde gjeldkvoter på 120 % av brutto- nasjonalprodukt. Referanseverdien i avtalene var på 60 % Begge ble medlemmer fordi det var utenkelig at landene skulle stå utenfor. 
I 2001 kom Hellas inn som 12 medlem. Et land som ikke oppfylte noen av kravene og som mange økonomer og banker advarte mot å ta opp som medlem i unionen. Først når Hellaskrisen brøt ut på forsommeren 2010 kom den politiske erkjennelsen om at Hellas ikke burde blitt medlem.   

Årsak 5  Tysklands myke holdning.  
Allerede ved starten av eurosamarbeidet hadde Tyskland problemer med å stabilisere økonomien. I 2002 ville EU kommisjonen sende ut en advarsel til Tyskland (Blue Letter),  fordi budsjett-underskuddet 2001 var på 2,8 prosent, betenkelig nær 3 prosent grensen i stabilitetspakten. Men Tyskland intervenerte. 
I 2003  skjedde det samme. Budsjett underskuddet var nå på 3,7 %  Denne gangen sto Tyskland sammen med en annen deficit –synder -  Frankrike.  Det ble gitt en ”foreløpig utsettelse” 
I 2005 ble stabiliseringspakten etter påtrykk fra Tyskland endret og generelt formulert. Tyskland sendte med det et fatalt signal: At budsjettdisiplin bare var en av mange disipliner. 
Konsekvensen var at stabilitetspaktens betydning ble underminert og det politiske agendaen i det enkelte land ble viktigere enn budsjettdisiplinen.

 Årsak 6: Den økonomiske ubalanse.  
Budsjettdisiplin er det grunnleggende element for å lykkes med eurosonen. Ingen stor økonomisk ubalanse burde aksepteres hos medlemmene. Europa fikk en enhetlig valuta. 
Forholdene i de enkelte land utviklet seg høyst forskjellig frem til utbruddet av finanskrisen. Knapt noen forutså på begynnelsen av 1990 tallet at valutaunionen skulle utvikle seg så forskjellig og frembringe en varig ubalanse. 
Landenes handelsbalanse, forskjellen mellom landenes  eksport og import av varer og tjenester, sier noe om dette. Dagens problem-land Hellas, Spania, Portugal og Irland viser til dels store underskudd. De importerer mer enn de eksporterer.  Tyskland, Nederland og Østerrike oppnår betydelige overskudd. De eksporterer mer enn de importerer.   
_________________________________________
 Land                Handelsbalansen 2010
  Nederland             +  5,4 
  Tyskland         +  5,0 
  Østerrike         +  2,3  
 
  Irland             -  2,9 
  Spania            -  5,4 
  Portugal           - 10,3 
  Hellas            - 11,2   
 
Norge hadde et overskudd på 393 mrd kr. i 2011. Holdes olje og oljerelatert virksomhet utefor så var handelsbalansen på minus 
132 mrd kroner. En trend som har forsterket seg siden 2004 og som sier noe om utviklingen av vår internasjonle konkurransekraft på områder som ikke omfatter oljerelatert virksomhet. 
____________________________________________

Finanskrisen har tydeliggjort hvor sårbare land er som ikke er konkurransedyktige internasjonalt. Disse landene står nå overfor gigantiske tilpassningsoppgaver. Ikke bare må de gjennomføre omfattende konsolideringsprogram, men også styrke landets konkurranseevne.  I et felles valutasamarbeide er ikke en devaluering av euroen realistisk. Da står vi igjen med strukturelle reformer og lønnsmoderasjon. Ingen av delene er noen valgkamp slager.         
 
I Brüssel har den negative utviklingen i eurosonen gått over år uten at noe er gjort for å endre situasjonen. I prinsippet fantes det allerede fra 1999 et organ for økonomi og valuta som skulle overvåke og styre utviklingen. Overvåkningsorganet utviklet seg imidlertid til en monetær debattklubb for offentlige ansatte fra kommisjonen, sentralbanken og medlemslandene. Medlemslandene ønsket ikke en innblanding i den nasjonale politikken.      
 
Årsakene over gjenspeiler seg i krisetiltakene som har vært drøftet og besluttet i Brüssel dette året i håp om å unngå en eskalering av utfordringene i Eurosonen. Mer om dette ….    
 
Jan Th. Johansen 
22. desember 2011   

Kilde: INITIATIVE     

Eurokrisens årsaker - Post scriptum 
Er politikernes egeninteresse og velgernes rasjonelle ignoranse  hovedårsakene til økonomisk ubalanse og høy gjeld?   

Den stadig økende ubalansen, ikke bare i europeisk økonomi, 
men også i USA og andre industriland kan ha en sentral tilleggsdimensjon. En dimensjon som får mer og mer oppmerksomhet. Det snakkes om en politisk systemkrise. Hvor politikernes egeninteresse og velgernes rasjonelle ignoranse står sentralt. 
Det viser seg at gjelden vokser avhengig av hvor omfattende statsapparatet er.  Jo flere departementer og statsråder som konkurrerer om penger for å tilfredsstille egne velgere desto mer øker gjelden. Amerikanerne snakker om ”pork barrel politics” ____________________________________________

"Pork barrel” 
”I hold a family to be in a desperate way, when the mother can see the bottom of the pork barrel. "  
                                                                 The Chainbearer – James Fenimore Cooper
________________________ 

”Pork barrel” i politisk betydning innebærer at mange sultne 
flokker seg rundt grisetønnen. Hver enkelt vil sikre seg mest 
mulig, men gjøre minst mulig for innholdet. 
Eller mer konkret: Statsrådene i en regjering forsøker å tilegne seg mest mulig av de offentlige midlene til sin valgkrets, for å sikre seg gjenvalg. Samtidig forventer vedkommende statsråd at kostnadene fordeles på hele befolkningen. 
Situasjonen blir ikke bedre om regjeringen er sammensatt av flere partier som også har behov for å markere partiets interesser. 
Regjeringen er stadig under et press for å etterkomme nye krav fra statsråder og koalisjonspartiene.   

Wagner,s lov  (Adolph Wagner økonom 1835 -1917 ”Gesetz der wachsenden Staatstätigkeit”) har fått fornyet oppmerksomhet.  
Den går ut på at velferdsstaten stadig etterstreber nye oppgaver, uten å ta hensyn til, om ekspansjonen overhodet er nødvendig – og fremfor alt - om den har en samfunnsmessig fornuftig prioriterting. På den måten øker bla den offentlige sektor, et problem som har blitt synlig i Hellas. Det tjener hovedsakelig en hensikt: å rettferdig-gjøre egen eksistens.  
I byer, kommuner og land øker gjeldsnivået.  Mye av det som investeres fremstår som uforståelig og inneffektivt. Hellas har måttet privatisere mye av offentlig sektor i streben etter å bedre balansen i økonomien.   
Til syvende og sist er det velgerne som er ansvarlig for uføret. Den politiske vitenskapen snakker om rasjonell ignoranse – det 
betyr at kostnadene ved å informere seg er høyere enn nytteverdien av denne kunnskapen. Det gjør at mange velgere bevisst ikke tar seg bryet med å informere seg eller ta opp de ubekvemme temaene fordi det ikke nytter. Mange avstår fra å stemme.
Dette adferdsmønsteret, som innebærer å underkaste seg politikken, utnytter politikken seg nådeløst av.   

Kanskje er dette hovedårsakene til at de fleste ”velferdsstater” har utviklet en økonomisk ubalanse og økt gjeldsbyrde over lang tid.

Jan Th. Johansen
3. januar 2012


Last ned fil her
 
Eurokrisens årsaker.pdf (PDF — 191 KB)


Finner EU en vei ut av krisen? 
Forts. fra hjemmesiden - utdypninger og refleksjoner.   

Mange europeere er engstelige og stiller seg spørsmålet: ”Hva fører alle disse forsøkene på redde euroen til?"
Det dreier seg om hvem som til syvende og sist skal betale den utrolige gjelden som løpende bygger seg opp over hele eurosonen, men også om hva som skjer med den enkelte EU-borger.   

Bankene i USA er engstelige for en euro-tsunami.  Hva om europeiske banker får likviditetsutfordringer som igjen innebærer at innbetalinger av lån og forsikringskontrakter uteblir? I følge Goldman Sachs har US banker lånt ut til sammen 147 milliarder dollar til europeiske kriseland. Tar man med derivater, garantier og andre finansinstrumenter så øker denne summen til 640 mrd dollar. Magasinet ”Time” estimerer tapene ved en finanskollaps i Europa til 640 mrd dollar!   

Hva kan en kollaps i eurosonen bety for Norge? 
Er vi forberedt på umiddelbare konsekvenser som uro i finansmarkedet, kredittørke, renteøkninger, redusert eksport og den psykologiske effekten som fører til endringer i forbruksmønsteret.   

Bruk av scenarioteknikker til utvikling av alternative strategier kan bidra til en innsikt som gjør den enkelte bedrift bedre rustet til å møte vanskelige tider. Les mer…..   

En underliggende bekymring er at mange bransjer i Norge har lav lønnsomhet og utilfredsstillende egenkapital. Noe som innebærer at disse bransjene er spesielt utsatt for konsekvenser av en eventuell krise. Les mer om lønnsomhetsproblemer…..    


1. En løsning for Hellas  

Onsdag la troikaen fra EU kommisjonen, Den Europeiske Sentralbank og Det Internasjonale Pengefond, frem en vurdering 
av krisen i Hellas. Forholdene i Hellas har forverret seg vesentlig siden i sommer. Det innebærer at redningspakken må tilpasses tilsvarende. Private lånegivere og Euroland må øke bidragene. Troikaene foreslår at private lånegivere ettergir 60 prosent av gjelden for å redusere dagens nivå til 109 mrd euro. Redningspakken må økes fra 109 til 114 mrd euro.   

Problemet blir ikke løst med dette.  I følge Troikaen kommer gjelden til å stige ytterligere. Den konjunkturelle utviklingen er uberegnelig. Hellas har ikke balanse i økonomien og underskuddene akkumuleres løpende. Gjelden i Hellas vil fortsette og vokse. 

I tillegg finnes det en annen fare. Greske sparere og investorer mister tilliten til egne banker og tar ut innskuddene. Penger flyter allerede ut av Hellas og innskuddene i bankene reduseres fortløpende. Dersom dette eskalerer må bankene sperre kontiene. Da bryter økonomien sammen.  


2. Støtteordning for bankene   

De franske bankene er i en situasjon som kan få store konsekvenser for hele Europa fordi franske banker har engasjert seg i krise land som Hellas. 
Behovet for finansielle støtte er derfor av en helt annen dimensjon enn for eksempel Tyskland som har bygget ned denne type gjeld.   

For Frankrike står mye på spill. For de største bankene kan en eskalasjon av gjeldskrisen skape alvorlige problemer. Rating-agenturene har allerede nedgradert bankenes kredittverdighet. 
Dersom Hellas går konkurs må de tåle et vesentlig høyere tap enn Tyske banker

 Utfordringen: Dersom bankene kommer i vanskeligheter så må den franske stat intervenere for å unngå kollaps. Frankrike har allerede en høy gjeld. Ytterligere låneopptak, for å støtte bankene, kan føre til at landet mister sin AAA-Rating.   

De franske bankene er risikoutsatt på flere områder:    
   
Greske Statslån: Franske bankene har lånt ut 8 mrd. euro til Hellas.   
   
Datterselskap i  Hellas: Både Crédit Agricole og Société Générale eier store banker i Hellas, som igjen har gitt lån til bedrifter og forbrukere i det kriserammede landet.  Til sammen dreier det seg om utlån på 43 mrd euro. Slik situasjonen er i Hellas øker risikofaren når det gjelder tilbakebetaling av lånene.              Opptøyer og streiker bidrar ikke positivt til denne situasjonen.
 
Smittefare: Franske bankers lån til kriseutsatte land som Portugal, Irland, Italia og Spania er estimert til 146 mrd euro. Sammen med milliardene til Hellas dreier det seg om risikoeksponering på til sammen over 150 mrd euro eller 1200 mrd kr !  106 mrd euro er plassert i italienske papirer. 

For å unngå at Frankrike mister noen av sine verdifulle A´ er ønsker Sarkozy at krisefondet ESFS overtar ansvaret for eventuelle tap.   

 Rating–agenturet Moody´s signalisere tirsdag forrige uke en mulig nedgradering av Frankrikets AAA-rating.   

Finanssituasjonen i Frankrike er et av hovedproblemene på helgens toppmøte, og en utfordring - ikke bare for Europa.   

De endelige utspillene fra EU toppmøtet er, nok en gang utsatt, denne gang  til onsdag 27. oktober.
   
 Jan Th. Johansen 
 Søndag  23. okt. 2011


Eurokrisen og Norge 

En finanskrise behøver ikke bli utfordringen, men det kan gjeldskrisen i Europa.   

 At Eurolandene klarer å finne løsninger på kort sikt er ikke bare sannsynlig, men nødvendig, nettopp for å unngå en finanskrise som vil føre til alvorlige kollaterale skader på verdensøkonomien.   

Det betyr ikke at utfordringene er løst. Det grunnleggende strukturelle problemet er gjeldskrisen, ikke bare i Europa, men 
USA og andre land som har bygget opp en betydelig gjeld. En gjeld som for EU landenes del ikke blir mindre som følge av nødvendige redningsaksjoner for å unngå en akutt finanskrise.   

Når gjeldstyngede land kommer i en situasjon hvor de må ty til sparingstiltak for å kunne møte sine forpliktelser er det, for å gjøre et enkelt resonnement, muligheter for at mange av disse landene kan komme til å oppleve en resesjon med økte renter, ustabilitet i landets finansmarkeder, reduksjon i antall arbeidsplasser, økt arbeidsløshet, reduserte skatte-, og avgiftsinntekter. 
En slik utvikling reduserer muligheten til å innfri lån, som av risikomessige grunner, stadig blir dyrere. 
Under hele denne prosessene vil, som i Hellas, engstelse og uro 
bre seg i befolkningen. Dersom noen av disse landene er eksponert for boligbobler og lignende, så vil en slik resesjon med høy sannsynlighet føre til at den sprekker. 
 Skjer dette i flere av de store økonomiene i Europa samtidig så står vi åpenbart foran et problem.   
 
Om Norge nødvendigvis ikke blir berørt av en umiddelbar finanskrise, så er det meget sannsynlig at forsøkene på å stabilisere gjeldskrisen vil ta tid å påvirke oss med varierende konsekvenser over en lengre periode.   




Italia kan bli det neste Hellas 
 Italia, en ”systemisk” risiko   
 
Dersom Italias krise utvikler seg som den i Hellas vil den være av 
et helt annet format. Her er det ikke snakk om 300 til 400 mrd 
euro i gjeld, men om nesten 2 tusen milliarder euro, eller 16 000.
milliarder kroner - i overkant av 5 ganger oljefondet!  

En redningspakke vurderes som urealistisk. Italia må suksessivt bygge ned gjelden. Hvis gjelden forsetter å stige, og italiensk konkurransekraft forsetter å skrumpe inn - som i tilfellet Hellas som har levd over evne i flere år - så blir landet en systemisk risiko for hele Europa. Et sammenbrudd vil rive med seg alt og alle.   
 
Det store spørsmålet er nå om Italia klarer å snu trenden.   
 
Et skremmende eksemel: En 100 mrd euro stor sparepakke, en dråpe i havet, som Italias finansminister fikk gjennomslag for i sommer, mot Berlusconi vilje, blir betegnet som verdiløs. Mange tall mangler innhold og konkrete tiltak. I tillegg blir konkrete forslag, som å heve pensjonsaldren til 67 år, boikottet av koalisasjonspartnerene. Forlaget om å innføre en skatt på store formuer ble avvist av Berlusconi selv. 

Regeringskoalisasjonen i Rom er dypt splittet og handlingslammet. Opposisjonspartiene er svake.






































 
Website Builder drives av  Vistaprint