Eurokrisen I

Eurokrisen: Utfordringer 2015

Verdensøkonomiens problembarn går inn i et spennende år, hvor kampen mot synkende priser blir den sentrale utfordringen. Vil den europeiske sentralbanken lykkes med sin spektakulære pengepolitikk?

Verdensøkonomiens problembarn.

Ved inngangen til det nye året er veksten i eurosonen bekymringsfull. IWF, OECD og EU-kommisjonen har nedjustert sine vekstprognoser for 2015 og forventer at den negative konjunkturutviklingen vil vare frem til 2018. Håpet om at økt vekst skal føre til sårt trengte arbeidsplasser, ser ikke ut til å gå i oppfyllelse med det første.

Utviklingen i verdensøkonomien vil neppe kunne gi eurosonen den nødvendige drahjelp. Japans økonomi vakler igjen. China ser ut til å få den laveste veksten siden 1990. Vladimir Putin og utviklingen i Midtøsten skaper usikkerhet. Oljeprisene synker, børsene er ustabile og valutakursene uforutsigbare.

I North Dakota jobbes det som besatt med å utvinne olje. Ikke bare det, økonomien i USA tar seg også opp på andre områder. Det snakkes om ”the good times.” Det er nærliggende å tro at USA blir den eneste kandidaten som kan påvirke veksten i verdens-økonomien positivt i den nærmeste fremtid.

Når det gjelder eurosonen så forventer OECD at den vil bli verdensøkonomiens problembarn i 2015.

Fallende priser og lav økonomisk vekst.

For første gang siden finanskrisen i 2009 utvikler forbrukerprisene i eurosonen seg negativt. I følge Eurostat var prisene 0,2 prosent lavere enn i desember 2014.

Hva den negative prisutviklingen betyr strides økonomene om. For noen økonomer er dette en god nyhet. De mener at det ikke er fare for en langvarig deflasjon. Lave energipriser, og da spesielt lav oljepris, vil være til fordel for økonomien fordi det frigjør kjøpekraft som kan brukes til andre formål. Det vil øke forbruket

og til syvende og sist føre til økonomisk vekst. Noen måneder med negativ inflasjon er uproblematisk. Så lenge det er et temporært fenomen er det ingen fare. Først når bedrifter og forbrukere endrer handlingsmønsteret og utsetter investeringer og innkjøp, er det snakk om en deflasjon.

Denne vurderingen støttes ikke av alle. For andre er dette et sikkert tegn på at eurosonen går mot en periode med vedvarende synkende priser som utvikler seg til en negativ ”prisspiral”. En spiral som fører til sviktende etterspørsel fordi forbrukere og næringsliv vil utsette sine innkjøp og investeringer i påvente av at prisene vil fortsette å synke. Noe som igjen vil føre til nedbemanninger og konkurser. Det vil intensivere krisen i land som allerede sliter med høy arbeidsledighet og tiltagende sosiale problemer.

Den negative prisutviklingen og den lave økonomiske veksten i eurosonen blir av kritikerne sett på som en følge av den omfattende spare- og reformpolitikken i de utsatte kriselandene.

Kampen mot synkende priser

For ca. to måneder siden startet flyttingen av den europeiske sentralbanken til det nye euro-hovedkvarter i Frankfurt. I løpet av et par uker ble 20.000 kartonger flyttet fra det tidligere hovedkvarteret i sentrum av Frankfurt til de to nye tårnene av glass og stål som er tegnet av det østerriske arkitekt-byrået Coop Himmelbau. De to tårnene er henholdsvis 165 og 185 meter høye og skal romme 2.900 medarbeidere. Sentralbanksjefen Mario Draghi, har flyttet inn på sitt nye kontor i 40 etasje.

I etasjen over har ECB rådet sine møtefasiliteter. Her møtes rådet en gang i måneden for å ta beslutninger om pengepolitikken i Eurosonen. Det blir ingen lett oppgave. Ikke minst fordi rådet så langt ikke har lykkes med å få fart på økonomien til de 18 medlemslandene. Og det tiltross for at sentralbanken allerede har tatt i bruk alle konvensjonelle pengepolitiske tiltak.

I september senket sentralbanken signalrenten til rekordlave 0,05 prosent og innførte en negativ innskuddsrente i kampen mot stadig synkende priser. Måneden etter kunngjorde ECB at de ville starte med oppkjøp av kredittpakker eller panteobligasjoner fra bankene, det såkalte ABS-programmet (Asset Baced Securities). Hensikten var å frigjøre egenkapital som bankene kan bruke til å gi nye kreditter til virksomheter og private for å bidra til å øke inflasjonen. Nå viser det seg at kritikerne, som tvilte på at bankene vil engasjere seg, har fått rett. Etterspørselen har så langt vært vesentlig mindre en forventet.

I begynnelsen av januar fastslo den europeiske rettsinnstansen i Luxemburg at oppkjøp av statsobligasjoner er legitimt og i overensstemmelse med de europeiske traktatene.

Det åpnet for at ECB kan benytte seg av Quantitative Easing (QE ), eller oppkjøp av statsobligasjoner i stor stil.

På pressekonferansen i slutten av januar bekreftet Mario Draghi at ECB kommer til å kjøpe statsobligasjoner for 1.100 milliarder euro. Oppkjøpene vil starte i mars og vare ut september 2016. Hver måned skal sentralbanken kjøpe gjeldspapirer for 60 milliarder, hvorav 80 prosent eller 920 milliarder euro skal brukes til å kjøpe statsobligasjoner. Resten vil gå til videreføring av ABS -programmet.

Totalt finnes det statlige gjeldspapirer til en verdi av 6.500 milliarder euro. Dersom oppkjøpsprogrammet, som utgjør i underkant av 15 prosent, ikke er tilstrekelig, så vil ECB om nødvendig fortsette programmet utover september 2016.

Med sitt oppkjøpsprogram starter den europeiske sentralbanken det største pengepolitiske eksperimentet i valutaunionens historie. Om programmet vil bidra til økt inflasjon og nødvendig vekst strides økonomene om. Det hersker også stor usikkerhet om konsekvensene av de nye pengepolitiske tiltakene.

En av hovedutfordringene er at ECB ikke kan påvirke den økonomisk situasjonen direkte, men er avhengig av at oppkjøpene initierer komplekse økonomiske prosesser: Oppkjøp av statsobligasjoner skal føre til restrukturering av porteføljene i finansmarkedene. Det forutsetter at de som selger statsobligasjoner reinvesterer pengene i andre verdipapirer. Dette skal utløse en generell økning av prisene på verdipapirer. Som igjen skal føre til at kapitalmarkedsrenten synker og at det blir biligere for bedrifter og husholdninger og ta opp lån.

Like viktig som den økonomiske prosessen er det psykologiske perspektivet. Dersom aktørene tror på signalene fra sentralbanken så kan intensjonen om økt vekst og høyere inflasjon bli et selvoppfyllende profeti. I motsatt fall kan prosessen spore av. På den bakgrunn er det lett å forstå utsagnet om at programmet om nødvendig vil fortsette utover september 2016, noe som gir forutsigbarhet. Men det er en hake ved det. Økonomer som har studert virkningen av tilsvarende programmer har kommet frem til følgende konklusjon: Virkningsgraden avtar over tid.

Fagmiljøene har også advart mot at oppkjøpsprogrammet kan føre til økonomiske bobler og feilinvesteringer. En konsekvens av oppkjøpene er at rentene for stasobligasjoner vil falle. Det kan føre til at kriselandene får tilgang til billigere lån og utsetter nødvendige spareprogram. Hvem som til syvende og sist skal bære de økonomisk byrdene dersom sentralbanken ikke lykkes har også vært et sentralt tema. Så langt har børsene steget og valutakursen på euroen sunket med de fordeler og ulemper det innebærer.

Før sommeren vil vi vite mer om sentralbanken har lykkes med sitt omfattende og komplekse program eller ikke. Konsekvensene av det siste er det ingen som har full oversikt over.

Den politiske dimensjonen

Ikke bare de som bidrar med økonomisk støtte i Brüssel og Berlin har fulgt med på de radikale uttalelsene til den nye presidenten, Alexis Tsipras, som vant valget i Hellas. Kriselandene som har mye til felles med det som skjer i Hellas og som går under akronymet PIIGS, er også opptatt av Tsipras retorikk.

Spørsmålene de stiller er hvorfor Hellas skal avbryte reform-programmet når det har kommet så langt i prosessen. Skal grekerne nok en gang få gjelden ettergitt når alle andre kriselandene fortsatt må spare?

Landene i valutasamarbeidet har et intrikat politisk dilemma de må løse. Hvordan skal vi forholde oss til medlemsland som ikke overholder lånebetingelsene? Lånebetingelser som bla. innebærer at landene gjennomfører et reformprogram som skal snu en negativ utvikling.

Etter bare noen dager har den nye i regjering lagt seg på en konfrontasjonslinje og stoppet privatiseringsprosessen, opprettet kontakt med Russland og nektet å samarbeide med troikaen, som representerer de største långiverne, Den Europeiske Union, IMF og ECB. Det har ført til at stadig flere politikere er av den mening at den nye statsministeren styrer Hellas mot en konkurs som fører til at landet må forlate valutasamarbeidet.

Forhandlingene om en videreføring av EUs hjelpeprogram, som utløper i februar, vil sannsynligvis gi en bedre forståelse av den nye politiske landskapet i Aten. Da vil den nye regjeringen legge detaljerte planer på bordet. Planer som skal danne grunnlaget for fremforhandling av nye løsninger på gjeldskrisen i Hellas.

I mellomtiden kan Hellas når som helst slippe opp for penger. Faren for at et såkalt "Bank-Run" på greske banker er overhengende. Allerede før valget har flere greske banker bedt ECB om likviditetshjelp (Emergency Liquidity Assistance)

Valget i Hellas har ført til omfattende spekulasjoner i internasjonale media om hvilke politiske følger valget i Hellas kan få for resten av eurosonen. Den nye regjeringskonstellasjonen, hvor det venstre radikale Syriza har funnet en koalisjonspartner i det nasjonalkonservative Anel, som befinner seg på den diametralt motsatte siden i gresk politikk, blir sett på som et unntakstilfelle. På den andre siden er det ikke usannsynlig at det kan gi impulser til tilsvarende politiske samarbeidsmodeller i de andre kriselandene. Samarbeids konstellasjoner som har det til felles at partene er motstandere av dagens spare- og reform politikk. En motstand som får stadig større oppslutning bland velgerne i kriselandene, etter fem år uten vesentlige tegn til oppsving.

Mye kan tyde på at 2015 ikke blir året vi ser lys i tunellen - snarere tvert i mot.

Jan Th. Johansen

4. februar 2015